|
Integrering av menneskerettigheter og kjønnsperspektiv:
Vold mot kvinner
Rapport fra FN’s spesial rapportør om vold mot kvinner; grunner og konsekvenser
FN’s Høykommissær for Menneskerettigheter har nylig publiserte en svært alarmerende rapport. Den 27.januar 2006 rapporterer UHCHR om kvinners situasjon i Iran. Iran kritiseres for ikke å gjøre nok for å ivareta kvinners rettigheter og konkluderer med at den institusjonelle strukturen i landet er med på å undertrykke og skape vedvarende kjønnforskjeller. Dette, sammen med de pattrialsk verdier og holdninger, gjør det svært vanskelig å bekjempe vold mot kvinner både i offentlig og privat sfære.
Bakgrunn
Observatøren møtte representanter for myndighetene og menneskerettighetsforkjempere. I tillegg hadde observatøren møter med ofre for vold, fengslede kvinner og observerte under en familierettssak. Målet var å samle førstehåndsinformasjon om antydningen til utbedte brudd på menneskerettighetene i landet. Samtidig ønsket observatøren å få kjennskap til myndighetenes planer om å styrke beredskapen mot vold mot kvinner.
Styresettet i Iran er mannsdominert med sterke konservative tendenser. I motsetning til andre land med samme tendens, så har Iran fortsatt til gode å vedkjenne dette som et problem. Samtidig er de kvinnelige kanalene for endring begrensede. Kvinners deltagelse i styre i landet finnes kun på lavere nivåer av stats hierarkiet.
Til tross for at grunnloven inkluderer likhetsprinsippet og Iran har signert mange av de internasjonale menneskerettighets traktatene er det bekymringsverdige sprik når det kommer til å garantere likhet. Reservasjonen som Iran har etablert til mange av konvensjonene; ’i likhet med Islamistisk kriterier’, har blitt brukt som en legal basis for diskriminering av kvinner. Intern bruk av standarder forhindrer derfor kvinner fra å oppleve likhet i praksis. Denne situasjonen skaper vedvarende misforhold i maktrelasjoner mellom kvinner og menn, og etterlater kvinner sårbare mot vold.
Kvinners status
Statusen for kvinner i Iran siden den Islamske revolusjonen er paradoksal. Kvinner i Iran, sammenliknet med andre utviklingsland og naboland, har tilgang til helsetiltak og utdannelse og i noen grad til arbeid og politisk deltagelse. Men kvinners fortrinn i disse sfærene finner sted under streng bevoktning og innen veldefinerte rammer, hvor feilsteg kan være dødelig.
Ut fra universelle standarder møter kvinner økonomiske, sosiale og rettslige brudd på sine menneskerettigheter. Ekskluderingen er med på å bestemme parameterne for sosiale forhold, både i den offentlige og private sfære i livet. Tilbøyelighet til et slikt kjønnmønster holdes i hevd av det ideologiske og rettlige fundament i den Iranske stat, så vel som gjennom bruken av ulike former for vold mot kvinner innen familien, samfunnet og statlige institusjoner.
Noen forbedringer har funnet sted de siste årene og da spesielt innen for retten til utdanning. Raten av jenter som registrert i grunnskolen er nesten lik raten for gutter. Leseferdighetene er forbedret, selv om 31 prosent av kvinner fortsatt er analfabeter sammenliknet med 17 prosent av mennene. Den største endringen har skjedd i høyere utdannelse, hvor 62 prosent av studentene nå er kvinner. Til tross for dette har ikke arbeidsmarkedet fulgt etter, og arbeidsledigheten blant kvinner er høy. Det hevdes at kvinner er mer aktive i de urbane og rurale innformelle sektorene.
Til tross for at kvinner i Iran ikke opplever like rettigheter er ikke deres intellektuelle utfoldelse og aktivitet helt borte fra den offentlige debatt. Kvinner har fortsatt å bidra på mange felt, i alt fra kunst til sport, noe som portretterer en fasthet i å utfordre og forhandle om de eksisterende kjønnmønstrene.
Vold mot kvinner
Vold mot kvinner i Iran er integrert i kjønnforskjellene, og er oppretthold og forsterket av to faktorer: 1) de pattrialske verdiene og innstillingene basert på ideen om mannlig overlegenhet, og 2) den statlig institusjonelle strukturen basert på kjønnforskjeller og en direkte tolkning av Islamske prinsipper. Der den første er universell og historisk rotfestet mange steder er den andre spesiell for Iran og er påvirker kjønnpolitikken i landet.
Gitt denne ideologiske rammen er vold mot kinner ikke anerkjent som et seriøst problem av myndighetene i Iran, og sjelden anmeldes volden av offerert. Observatøren finner blant kvinnene en følelse av plikt til å godta volden, utført av ikke bare deres ektemenn men også andre familiemedlemmer, i frykt for skam, utfrysing og skilsmisse så vel som mangelen av alternativ til det voldelige miljøet. Observatøren fant tilfeller av selvbrenning i byen Ilam relatert til den manglene beskyttelsen av ofrene, mangel på husly, vanskeligheter med å få godkjent skilsmisse, barnefordelingslover som favoriserer faren og vedvarende kjønndiskriminering gjennom hele samfunnet.
Selvbrenningssakene hevdes også å være relatert til æres-forbrytelser, spesielt vanlig i Ilam og Khouzistan provinsene. I følge en konsulent av guvernøren av Khouzistan ble det i 2003 rapportert om 45 tilfeller av æresdrap av kvinner under 20år i en stamme alene. I 2001 skal totalt 565 kvinner ha mistet livet i ære-relaterte forbrytelser, hvorav 375 var iscenesatt som selvbrenning, der kvinnene ble tvunget til å sette fyr på seg selv.
Vold satt i system
Rapporten beskriver klare menneskerettighetsbrudd mot kvinner som Zahra Kazemi; en iranskcanadisk fotograf som døde i fangenskap etter tortur, Mahbubeh Abasgholizadeh; redaktør i Farzaneh og kvinnerettighetforkjemper som siden 2004 har vært arrestert gjentatte ganger og vært utsatt for tortur i fengsel. Observatøren har også vært på besøk i Evin fengselet hvor 397 kvinner er tømt for ’moralske forbrytelser’ og hvor mange venter på dødsstraff. Døden ved steining er fortsatt praksis i landet, til tross for at få slike dødsstraffer er gjennomført i den senere tid.
Rapporten beskriver videre hvordan mange av landets sivile lover med alt fra bevegelsesfrihet, ekteskapslover, arv, omsorgsrett og kriminell lavalder er svært diskriminerende i forhold til kvinner. Også det juridiske systemet i landet gir ulik behandling av menn og kvinner.
Konklusjon
Rapporten konkluderer med at myndighetene har gjort langt fra nok til å bekjempe volden mot kvinner og beskytte kvinners rettigheter. Dagens majoritet av den kvinnelige befolkningen i Iran er unge og godt utdannede, men de vedvarende praksiser i landet tillater ikke kvinner å nå sine potensialer.
Observatøren fikk allikevel inntrykk av at det juridiske systemet var i endring og at steg ble tatt for å gjøre lovene mer kvinnevennlige. Til tross for denne positive tendensen konkluderer rapporten med at en nøye gjennomgang av lovverket og prosedyrene innad i landets institusjoner, så vel som en reorientering i måten de religiøse lovene blir tolket, er helt nødvendig for å beskytte kvinner mot vold og bekjempe de menneskerettighetsbrudd som begås mot kvinner i landet.
Les hele rapporten
Sammendrag på norsk av Kjersti Movold, frivillig for RKR
|
