|
Av Liv Kjølseth
21-31. mai 2005 var RKR på delegasjonsreise til Kurdistan. Formålet med delegasjonen var å innhente så mye som mulig oppdatert informasjon om situasjonen i tyrkisk og irakisk Kurdistan generelt, og om situasjonen for kvinner spesielt.
Delegasjonen besto av RKRs styreleder, Beate Slydal, styremedlem Per Thorsdalen, styremedlem og medlem av RKRs kvinneutvalg Shilan Abdulgani, samt informasjonsansvarlig Liv Kjølseth. Shilan Abdulganis deltok med reisestipend fra FOKUS.
Delegasjonen hadde møter med Kurdisk kvinneunion i Hawler og Suleymania, og med iranske kurdiske kvinner i flyktningleiren i Koye. Delegasjonen besøkte Mali Khanzad i Hawler, og Khanzad kvalifiseringssenter i Suleymani samt kvinneorganisasjonen KA-mer i Diyarbakir i Tyrkia.
Kurdisk kvinneunion, KDP og PUKs kvinner
Kurdisk Kvinneunion ble stiftet i 1952. Etter at en utbrytergruppe fra KDP etablerte PUK i 1975 har det i praksis vært to kvinneorganisasjoner. Begge kvinneorganisasjonene forteller om et betydelig nettverk i landsbyene i Kurdistan, og i hele Irak også utenfor de kurdiske områdene. Kurdisk kvinneunion driver opplysningsarbeid om kvinners økonomiske og politiske rettigheter. De arbeider for å bekjempe analfabetisme, driver dataopplæring og sykurs for kvinner. Organisasjonene har etablert helsestasjoner, som også har mobile team for å nå ut til kvinner i isolerte landsbyer. PUKs kvinneunion forteller at de gjennom dette arbeidet blant annet har drevet opplysningsarbeid om amming. I forkant av valget reiste også mange av organisasjonens medlemmer ut til landsbyene for å informere om valget, og oppfordre kvinner til å bruke sin stemmerett.
I begge de administrative områdene er kvinneorganisasjonen opptatt av å kjempe de mange enkenes sak. Lang tids krig og ”Anfall kampanjen”, som er betegnelsen på Saddam Hussein aksjon for å utrydde kurderne, har ført til at mange kvinner står alene med forsørgeransvar for barn og hjem. Kvinneorganisasjonen har arbeidet for å få myndighetene til å etablere et Anfall senter, som skal dokumentere skadevirkningene etter kampanjen. Organisasjonene har arbeidet for at enkene skal motta månedlig støtte fra myndighetene, og for at de skal få opplæring i et arbeid slik at de skal kunne forsørge sine familier. KDPs kvinner har åpnet en fabrikk i Hawler for kvinner som overlevde gassangrepet i Halabja i mars 1988. Fabrikken tar oppdrag på bestilling, og syr for sykehus og militære. KDPs kvinneorganisasjon fortalte også om sitt arbeid for å ivareta den juridiske stillingen til kvinner hvis menn er forsvunnet, uten at det kan bevises at de er døde. I følge sharialovgivningen må det bevises at en ektemann er død før konen kan gifte seg igjen. Ekteskap er viktig for at kvinnene og deres barn skal bli forsørget. I 12 år har det blitt arbeidet for å få det internasjonale samfunn til å presse Saddam Hussein til å forklare hva som har skjedd med mennene. Dette arbeidet har enda ikke ført frem. Først i 2002 ble vedtatt en lov som anerkjenner disse kvinnene som enker.
KDPs kvinneunion har også vært med i en samarbeidskomité, der også kristne og turkmenske kvinneorganisasjoner har deltatt. Komiteen arbeider for å endre 28 paragrafer i sivillovgivningen, som står i motsetning til kvinners rettigheter, blant dem ”æresvask” paragrafen.
PUKs kvinner har arbeid for å hjelpe psykisk syke kvinner som et av sine prioriterte områder. Det finnes ingen tilbud til psykisk syke i Kurdistan, til tross for sterke psykiske reaksjoner på lidelsene folket har vært igjennom. Mange psykisk syke kvinner holdes innesperret av sine familier, eller bor på gata der de er vergeløse for overgrep. Arbeidet med å presse myndighetene til å ta ansvar har ført frem, og det bygges nå et sykehus som skal arbeide poliklinisk, og tilby innleggelser. Problemet knytter seg nå til den totalt fraværende kompetansen på behandling av psykisk syke. PUKs Kvinneunion forklarer at de akkurat nå er opptatt av arbeidet for å sikre at kvinners rettigheter skal bli ivaretatt i den nye grunnloven i Irak. Det fryktes for at sharialovgivningen skal få en for dominerende plass, på bekostning av sekulær rettighetslovgivning.
Iranske Kurdiske kvinner i Irak – KDPIs kvinneforening
Kurdistan kvinneunion ble etablert under Mahabad republikken i iransk Kurdistan, som besto i 11 måneder i 1945, å regnes som den første kurdiske kvinneorganisasjonen. Kvinneunionen har i dag sitt hovedkvarter i Koye, mellom Hawler og Suleymania, i irakisk Kurdistan der Kurdistan Demokratiske Parti Iran (KDPI) har sitt hovedkvarter i en flyktningleir som ble etablert i 1993. Kvinneunionen hadde sin første årskonferanse i 2004, med representanter fra irakisk kurdiske kvinneorganisasjoner tilstede. Sentrale tema på konferansen var hvordan man kan redusere analfabetisme hos kvinner og øke kunnskap om politikk og samfunnsliv.
Det bor ca 1000 kvinner i leiren, flere av dem er enker og enslige kvinner. Kvinnene beskriver sin situasjon som dobbelt vanskelig fordi de er flyktninger i en fremmed stat, og således må kjempe for sine rettigheter både som flyktninger og som kvinner. KDPIs kvinner arrangerer kurs og seminarer, om kvinners rettigheter, helse, barn og barneoppdragelse. De utgir et tidsskrift ”Zhnan” 4 ganger pr. år. Der de skriver om politikk og samfunn, barneoppdragelse, lyrikk og poesi. KDPIs kvinner mottar noe støtte fra partiet, men dette er på langt nær nok til å iverksette de prosjektene kvinnene ønsker. Kvinnene er særlig opptatt av mulighetene for aktiviteter, ettersom livet i leieren er stillestående.
Mali Khanzad, Hawler
Khanzad senter drives av Avin Rashid, og 13 kvinner som arbeider for en symbolsk lønn. Senteret ble etablert i 2002 og driver pedagogisk, juridisk, helsemessig og sosial veiledning overfor kvinner. Frivillige sosionomer, psykologer, leger og jurister er tilknyttet senterets nettverk, og bistår ansatte med veiledningen. Khanzad er også et omsorgsenter. Dette betyr at kvinner som tidligere satt fengslet for moralsk kriminalitet, eller som søkte tilflukt i fengsel av frykt for å bli drept av sine familier nå plasseres i omsorgssenter. En viktig del av arbeidet består i å finne løsninger for kvinnene gjennom forhandlinger med familiene.
Omsorgssenteret har 10 plasser. Under vårt besøk var det 12 kvinner der. I perioder kan det være inntil 30 kvinner på senteret, fordi ingen avvises. Noen søker tilfukt for en natt, andre blir i inntil et år. Det ble understreket at senteret var for alle, uavhengig av nasjonalitet, etnisitet og religion. Da vi spurte om hvorvidt det var prostituerte kvinner på senteret fikk vi beskjed om at Khanzad ikke tar imot prostituerte, med den begrunnelse at de ikke ønsker å involvere seg i den type saker.
Om lag 66 % av kvinnene oppsøker senteret fordi de har rømt fra sine familier av frykt for å bli drept. Politiet bringer inn kvinne som lever på gata. Noen kvinner har tatt kontakt fordi de lever på gata, da de ikke har noen familie, atter andre har kommet fordi de ønsket skilsmisse. Flere av kvinnene lot seg villig intervjue, og vi lar Nazrins historie stå som eksempel på hva vi ble fortalt.
Jeg er 16 år. Jeg ble giftet bort 14 år gammel, mens jeg enda gikk på skole. Jeg ble giftet bort fordi min far ”røvet” min mor for å gifte seg med henne. Min mors familie ville da ha tre døtre i kompensasjon. Alt var arrangert uten at jeg visste det. Det var en avtale inngått allerede før jeg ble født. Da min far fortalte meg at jeg skulle giftes nektet jeg. Jeg ville ikke gifte meg. Det hjalp ikke at jeg nektet. Jeg måtte gi meg. Jeg ble gift og flyttet til min manns familie. De tillot meg ikke å ha kontakt med skolevenninner. Jeg fikk ikke lov å lese. De sa jeg var gift. Jeg ble gravid. Jeg ville ikke være hos denne familien og flyttet til min tante. Der ble mitt barn født. De truet meg på livet og ville jeg skulle flytte tilbake. Min mann beskyldte meg for utroskap. Min mann beskyldte meg for utroskap. Min far trodde på historien og ville ta hevn over min angivelige kjæreste ved å bortføre en jente far hans familie. Kvinnen fra denne familien ble levert tilbake da det kom for en dag at historien om uttroskap var oppspinn. Min mann angrer seg, han vil ha meg tilbake. Men det vil ikke foreldrene hans. Min far er streng. Han har fire koner, og så mange barn at han knapt vet hvem som er barn av hvem.
Nazrin hadde vært på senteret i 2 mnd, og vi spurte henne hvilken løsning hun så for seg. Nasrin svarte at det pågikk forhandlinger med faren hennes for å få ham til å ta henne tilbake til familien. Nazrin selv ønsket selv en løsning der hun kunne bo sammen med sin mor.
300 saker har blitt løst ved forhandlinger i regi av Khanzad. Senteret er da i kontakt med jentas familie i 3-4 måneder. Det utvikles en kontrakt der familien skriver under på at de ikke skal skade jenta. Kopi av kontrakten sendes lokalt politi. Jenta kan da flytte hjem. Første dag etter hjemkomst besøkes jenta av ansatte ved Khanzad senter. Besøkshyppigheten reduseres gradvis, og går etter hvert over til telefonkontakt. Det finnes saker der det ikke lar seg løse gjennom forhandlinger. Det er vanskelig for en jente å klare seg alene uten familien. I slike saker kontaktes ASOD, senter i Suleymani, som tar hånd om kvinner som vil bli drept dersom de ikke lever beskyttet.
Khanzad Cultural & Social senter, Suleymania
Khanzad kvalifiseringssenter ble stiftet i 1996 i samarbeid med den tyske organisasjonen. Det er stor forskjell mellom de to sentrene som bærer samme navn. Da det skulle etableres et senter for kvinner i Hawler ba de om å få benytte navnet, fordi Khanzad allerede hadde fått et godt rykte blant kvinner i Kurdistan.
Khandan (leder)Det er 26 ansatte ved Khanzad i Suleymani. Khanzad driver med kunnskapformidling, datakurs, slankekurs, undervisning for analfabeter og førerkortopplæring for kvinner i og utenfor selve senteret. Khanzad har etablert mobile team, som arrangerer kurs for kvinner i landsbyene. Khanzad er ingen institusjon som tar imot kvinner på flukt fra sine familier, men har advokater og sosionomer i sitt nettverk som tilbyr bistand til kvinner som har vært utsatt for vold. ASOD, og er den institusjonen med et slikt tilbud i Suleymania. Det finnes ikke noe omsorgssenter i Suleymania, selv om Khanzad arbeider for en slik etablering.
I samarbeid med Norsk folkehjelp driver Khanzad arbeid varetektsfengslet for kvinner i Suleymania. Situasjonen i fengslene er svært dårlig, og opphold i fengsel bidrar til ytterligere stigmatisering av kvinner. De kan være i fengsel i to år uten dom. De har ikke penger til advokat. Khanzad tilbyr advokat og medisinsk hjelp. De har også bygd dusj i fengslet og deler ut toalettsaker to ganger i måneden, noe som burde være en vanlig rutine som myndighetene skulle hatt ansvar for i fengslet. Det er kvinner som går rundt med blodige kjoler fordi de ikke har bind.
I fengselet traff vi jenter ned i 12 års alderen. De fleste kvinnene vi intervjuet i fengselet var prostituerte, eller satt fengslet for utroskap, men kvinner satt også fengslet for tyveri, forfalskning og drap. De kvinnene som ikke hadde begått moralske forbrytelser, men ordinær kriminalitet satt skjermet fra de andre, slik at de prostituerte ikke skulle påvirke de andre kvinnene. Realiteten i fengselet sto i skarp kontrast til informasjonen vi fikk av Mrs Ahmad, rådgiveren for menneskerettigheter i Hawler, som forklarte at lovgivning i strid med kvinners rettigheter var annullert i Kurdistan.
Lederen for senteret, Khandam M Jaza, kunne også fortelle om en kvinne som hadde sittet fengslet anklaget for utroskap, som var blitt utlevert til Dohuk, og som hadde blitt utlevert til sin familie og drept.
Ka-mer, i tyrkisk Kurdistan
Ka-mer ble etablert i 1996 i Diyarbakir. 85 frivillige, og 15 fulltidsansatte besørger driften. Ka-mer har også avdelinger i andre byer i tyrkisk Kurdistan: Batman, Mardin, Mardin Kiziltepe, Bingôl, Urfa og Van. Målet er å bekjempe enhver form for diskriminering og vold. Ka-mer driver veiledning og opplæring av kvinner slik at de skal kjenne sine rettigheter, og ha mulighet til å bli økonomisk selvstendige. Fordi kvinnene ofte hadde sine barn med seg, etablerte Ka-mer egne barnehager. En restaurant i Diyarbakir, drevet av kvinnene selv, bidrar til å finansiere driften av senteret.
Ka-mer er ikke et krisesenter, men det ytes likevel bistand til kvinner som henvender seg til senteret i en kritisk situasjon. I slike situasjoner tas kontakt med kommunens sosialtjeneste og forsøker å få dem til i finne plass på en av landets krisesenter. Det er pr. dags dato 7 krisesenter i Tyrkia, men ingen i Kurdistan. Kvinnene forklarer at deres krisehåndtering varierer fra sak til sak, men at de aldri avviser en kvinne. Dersom det ikke er mulig å oppdrive en plass på et krisesenter tas nødløsninger i bruk, slik som og innlosjerer kvinnene midlertidig på hoteller.
Ka-mer har hatt kontakt med 2074 kvinner fra 1. januar 1997 til 28. februar 2005. Ka-mer driver psykologisk og juridisk rådgivning og treffer hver kvinne fra 1-10 ganger. Samtlige kvinner var blitt utsatt for psykisk vold, i tillegg var 74,9 % utsatt for verbal trakassering, og 74 % utsatt for økonomisk trakassering. 49 % av kvinnene var utsatt for seksualisert vold. 59 % av kvinnene som tok kontakt med Ka-mer var gift.
Siden 2003 har Ka-mer vært engasjert i et prosjekt for å forebygge drap i ”ærens navn”. I samarbeid med The British Council er det etablert ”Emergency Intervention Teams i Diyarbakir og Mardin. Teamene skal rykke inn i akuttsituasjoner der familier, eller familieråd, har bestemt at en jente skal drepes. Teamet skal arbeide for å påvirke familiene til å trekke tilbake ”dødsdommen”. For perioden 2003/2004 har teamene vært involvert i 31 saker. 24 av disse sakene er løst. Ka-mer ser positivt på at 10 av kvinnene som tok kontakt med senteret hadde blitt hjulpet av familiemedlemmer til å etablere kontakt.
Ka-mer utfører pionerarbeid når det gjelder å dokumentere fenomenet drap – begått for å ”vaske ære”. Delegasjonen fikk tilgang til Ka-mers rapport for 2003/2004, som analyserer kvinnenes bakgrunn og historier, og søker å forklare hva som er bakgrunnen for familiens reaksjoner.
|
