|
Av Farah Rahimi
5. oktober 2005
Jeg hørte at det blir holdt et seminar om situasjonen til kurdiske kvinner. Jeg kan ikke norsk, men Baghi lovte meg å oversette dette brevet til norsk og da blir det veldig bra å komme i dialog med de andre og dele våre meninger om saker som angår oss kvinner. Da fikk jeg hørt det, følte at jeg måtte ha noe å tilføye om dette temaet.
Dere fra den andre enden av verden vil diskutere forholdene om kurdiske kvinner. Jeg er selv jordmor og samtidig har jeg i mange situasjoner hatt nær og fjern kjennskap om sosiale, kulturelle, økonomiske, religiøse, familie og til og med ekteskaplige forhold. Derfor vil jeg gjerne si noe om denne saken som også angår meg.
Men hvor skal jeg begynne? Jeg vil først understreke at mine meninger ikke skal inneholde noen former for fordømmelser eller ideologiske tilhørighet. Jeg vil prate om mine synsvinkler, kort sagt om det jeg har sett. Dette er selvfølgelig ikke alt om foregår i virkeligheten.
Jeg heter Farah og kom til Norge for to måneder siden, mitt yrke er jordmor med tolv års yrkeserfaring fra Sardasht - Iran. På grunn av yrkesrelasjoner og min tjenestegjøring i helse - og behandlingssentre, tilbudsentre på landsbyer og sykehuset i byen og min egen privatklinikk, har jeg mange erfaringer og tillegg til dette er jeg en kvinne blant de kurdiske kvinnene i Iran. Min kurdiske oppvekst gjør at jeg har med meg en god del av kulturelle, skikk og bruk. Tankegangen er i min sjel og kropp. Jeg har også nær kjennskap om sosiale, kulturelle, religiøse og familieforhold til mange kurdiske kvinne.
Det jeg prøver og er i virkeligheten er vanskelig er at jeg ikke kan skille mellom situasjonen til kurdiske kvinner fra resten av Iran bortsett fra noen spesielle tilfeller! Det er fordi kurdiske kvinner også er en del av den helheten. Kurdiske kvinner blir også bundet av det samme lovverket som eksisterer i Iran og de er selvfølgelig en del av landets innbyggere, men jeg prøver og holde meg innefor temaet, kurdiske kvinner i Iran. Vi kan ikke si at det er en bestemt situasjon for alle kurdiske kvinner i hele Kurdistan. Familiens syn på kvinner i hvert enkelte tilfelle er annerledes enn de andre og disse fenomenene er avhengig av sosiale, økonomiske og familieforholdene. Det som er viktig å sette lyset på er noen tilfeller på fjerne steder hvor det er en annen situasjon og det er en annen syn på kvinner ellers.
Dessverre ser vi i dag også at mennene ser på kvinner og jenter som sine egne eiendommer, ugifte jenter regnes som den private eiendommen til fedrene og brødrene, deretter eierskapet flyttes til den mannlige ektefellen. Dersom en jente har mistet foreldrene og de ikke overlater noen voksne gutter fra seg er det onklene som eier jentene. Det er dessverre mange kvinner som har måttet akseptere dette som sin skjebne.
I mange tilfeller på jobben har vi bedt våre kvinnelige klienter om å ta noen viktige avgjørelser angående svangerskapet sitt og de har sagt at vi må spørre deres eiere om dette. De sier ikke de skal diskutere det med mannen sin, fordi det er ikke kvinnene som har siste ordet. Det er veldig trist at en kvinne ser på mannen sin som sin eier. En av årsakene er at kvinnene er økonomisk avhengige av mannen sin. Det ble gjort en undersøkelse for noen år siden og det viste seg at de fleste kvinner valgte ekteskap for finne en vei for å bli forsørget. De fleste bøyer seg for tidlig ekteskap for å slippe å få økonomiske klager fra familien sin.
Men når det gjelder ekteskap er det riktigere å si ”å bli giftet bort”! Det er fortsatt mange tilfeller hvor kvinnen blir byttet mot en annen kvinne, særlig i landsbyene. I dette tilfelle blir begge kvinnene eller en av dem ofret og blir giftet bort i bytte for et ekteskap i familien sin. En gutt og en jente blir forelsket i hverandre, de har en ugift mann i familien, en bror, en enkemann eller en onkel. De må få en jente for en av disse guttene!
En jente rømmer mot familiens vilje med en gutt, da blir det bråk. Det kan dreie seg om drap eller andre tragiske hendelser. I noen tilfeller må familien til gutten gi en eller to jenter i bytte til jentas familie. Kvinnen som har rømt blir sjelden tilgitt og må betale for tap av familiens ære med blodhevn. I et tilfelle var det to jenter som ble byttet med hverandre av sine fedre og de måtte gifte seg med den andres far. I et annet tilfelle var det en liten jente som i spedbarnsalder ble lovet å bli giftet bort i bytte til familien til bruden. I dette tilfelle blir jenta sikkert giftet bort før hun blir ferdig med puberteten. Det verste med slike ekteskap, kvinne for kvinne, er tvangsskilsmisser. Hvis en av de partene ikke klarer å fortsette ekteskapet, må den andre parten også oppløse ekteskapet sitt. Det som er trist er at de jentene som ble giftet bort, har etablert et liv og så må skille seg selv om de ikke ønsker det.
En annen form for undertrykkelse av kvinner er omskjæring av små jenter som fortsatt blir praktisert i landsbyer. I mange av disse tilfellene er det eldre damer som utfører omskjæring av småjenter. De har ikke nødvendige og hygieniske midler og utstyr til å utføre det, og mange av dem får infeksjoner og livsvarige skader, i tillegg til de psykiske lidelsene. Vi hadde pasienter med store blødninger på grunn av omskjæring. Jeg visste at dette var et overgrep mot barn, og disse kvinnene mister evnen til seksuell nytelse for resten av livet. Jeg trodde de gjorde det bare på grunn av gamle tradisjoner, ikke på grunn av andre hensikter før jeg spurte moren til en jente som ble omskjæret og hun svarte at de omkjærte henne for hindre at hun skal gifte seg flere ganger.
Men om arbeid og sysselsetting må jeg si at kurdiske kvinner, særlig på landsbyer gjør alt de makter for familien sin. De jobber like hardt som mennene. I tillegg til dette driver de med husarbeid, stell av barn, andre oppgaver som jordbruk, husdyr, dyrke, planting, samling av dyr og mange andre ting. Men har alltid en redsel at mannen vraker dem og finner seg en annen kvinne, fordi flerkoneri eksisterer fortsatt. Det som er veldig rart er at disse kvinnene skal konkurrere med hverandre. Det ødelegger for hverandres og barnas framtid.
Men om mannens rolle og mannens dominans. Dette tar ikke slutt: I store og små byer både i Kurdistan og resten av landet Iran er det mannen som har eneretten og han bestemmer alt i familien. Dette er helt vanlig og synlig i store byene også. Det er mange kvinner som er i full jobb, men har fortsatt hovedansvaret for barneoppdragelse, rengjøring og matlaging hjemme også. I mange tilfeller får ikke disse kvinnene se sin egen lønnsslipp og går aldri i banken for hente det som de har jobbet for og som de har fortjent. Det er mannen som gjør dette og han disponerer også pengene. Selv som dette ikke står i regelverket, men det blir likevel godtatt av kvinner, for å forhindre familiekonflikter.
Nå er det spørsmål om hvorfor en kvinne som har jobb og utdannelse ikke går fra mannen sin når de ikke klarer å løse sine konflikter. I virkeligheten er dette en veldig komplisert sak og mange foretrekker å tie stille enn å få enda større problemer på grunn den mektige kulturen som viser veldig lite respekt for kvinners rettigheter.
Mannen er en beskytter og forsørge rfamilien og ikke minst kvinnen. Skilte kvinner er upopulære blant folk, de får et dårlig rykte og får sjelden bedre sjanse til et nytt, bedre og tryggere ekteskap. Det er selvfølgelige mange enslige som lever et normalt liv der også. Ugifte og voksne kvinner i familien kan ikke flytte ut og bo for seg selv. De som har mistet sine foreldre, skal bo hos brødrene eller onkler til de gifter seg. Det er kulturen som ikke tillater den ugifte kvinnen å bo alene. Kvinnens behov blir ikke prioritert og kvinnens ønske blir aldri verdsatt!
I en vanlig situasjon ser familien på ugifte kvinner som gratis betjener i familien, å bli holdt ansvarlig for å ordne i praktiske oppgaver som matlaging og klesvask også videre er ikke noe å diskutere. Det er derfor mange som bøyer seg for ufrivillig ekteskap og i mange tilfeller tidlig ekteskap, mange begår selvmord, blant annet gjennom selvbrenning når de ikke orker mer.
Her var det noen viktige saker som var viktige å prate om. Når et problem oppstår, er det vanlig at man tenker på løsninger. Hva er løsningen? Hvordan kan man hjelpe jenter og kvinner i de vanskelige situasjonene? Kan man med informasjon og opplæring få dem til innse disse problemene? kKommer disse problemene på grunn av en spesial kultur, eller er det oppdragelsen som må forbedres? Hvem er den sårbare gruppen i samfunnet som blir utsatt for disse problemene? Når og hva kan vi lære dem? Hvem kan gi dem opplæring? Hvilket språk skal brukes? Vi vet at det offisielle språket er persisk og dessverre mange av de som tilhører den utsatte og svake gruppen, mangler skolegang. Det er heller ikke så lett å mobilisere eksperter og samle fagfolk på dette område og å skaffe de nødvendige hjelpemidlene. Særlig å bruke en gruppe fagfolk som er vokst opp i den samme kulturen og har samme bakgrunn, er virkelig vanskelig. Universitetene krever inntakskarakterer og lager mange hindringer. De må konkurrere med studenter fra de store byene som Teheran, Tabriz og de andre store byene som har et bedre liv og muligheter til utdanning for å sikre seg studieplass.
Vi møter folk daglig som ikke har et godt forhold til vitenskapen, blant annet de hygieniske prinsippene og behandlingsmetoder for syke. De vil at den gravide skal føde hjemme og derfor dør fortsatt mange kvinner under svangerskapet. Mange av dem godtar ikke at deres ektefelle skal ta keisersnitt. Når en førstegangsfødende kvinne har tatt keisersnitt, vil hun trenge ekstra tilsyn under de andre svangerskapene. Men mange er ikke villige til å ta hensyn til indikasjoner som kommer på grunn av tidligere keisersnitt. De hindrer at vedkommende kommer på sykehuset, fordi de sier hvis vi går dit, må du ta keisersnitt. Dette koster både penger og innleggelse og mange av dem ikke har råd til de store utgiftene som kommer i tillegg. Det var en gang en ung kvinne som var dødssyk. Hun mistet masse blod og viste ikke tegn til liv og hun var umulig å gjenopplive. De som fulgte henne til sykehuset, innrømmet at det var svigermor og svigerfar som hindret at hun skulle føde på sykehuset. De forårsaket en tragisk hendelse. De tok livet av to uskyldige mennesker, både kvinnen og barnet.
Vi må finne ut av hva det er som beskytter og tar vare på rettighetene til disse ofrene og hvordan vi kan lære et lite barn som er i oppvekst og skal gifte seg i nær framtid, å forsvare seg selv mot overgrep? Vi skal ikke gi opp kampen, heller ikke minske den. Det er et ordtak som sier: ”Å komme for sent er bedre enn å aldri nå frem”. Vi skal starte kampen nå, med små medn bestemte skritt, og med klare mål og hensikter. Vi må hindre forbrytelser mot kvinner og fremme retten til å leve fritt. Kampen må utstyres med nødvendige hjelpemidler og samtidig må ta hensyn til folkets tro og kultur. Ellers oppnår vi ikke noen resultater.
|
