|
Av Abdollah Hejab
En sørgende mor gråt hjerteskjærende, en ulykkelig far og noen få landsbyboere bar, i stillhet, kisten til den 18 år gamle ”Nûshîn” til landsbyens gravplass like ved den nye moskeen utenfor bygda. Hun var den tiende kvinnen i landsbyen ”Gunbad”, 61 km nordvest for byen Oromia i Øst Kurdistan/Iran som hadde begått selvmord ved selvbrenning i perioden 1992-2004. Både mor, far, søsken og nærmeste naboer stilte seg forstående til hendelsen. Den avdøde unge kvinnen tilhørte en velstående familie med forholdsvis liberalt syn på kvinnenes mulighet til ”valg” av ektefelle. Bortsett fra økt tilsyn etter rykter om et forhold til en eldre gutt i nabolaget, var ”Nûshîn” ikke utsatt for påfallende fysisk eller psykisk vold fra familien, ifølge sørgende familiemedlemmer.
Denne landsbyen er ikke et særtilfelle når det gjelder kvinnenes levekår og situasjon i store deler av Kurdistan, det seg være i Iran, Irak, Tyrkia eller Syria. I det forholdsvis lukkede Kurdistan, fjernt fra TV-kameraer og frie medier, dør årlig et ukjent antall unge kvinner i alderen 15-25 år som følge av selvbrenning, et fenomen som er helt fraværende eller svært sjeldent blant kurdiske menn i samme alder. Tabuer i samfunnet, myndighetenes forsømmelse, og restriksjoner mot systematisk datasamling om sosiale og politiske forhold i området gjør det vanskelig å få en helhetlig oversikt over problemets omfang. I det frie Sør-Kurdistan har frittalende tidskrifter og ukeaviser, som ”Hawlati”, ”Jamawar”, ”Media”, ”Aso” beskrevet selvbrenning blant sør-kurdiske kvinner som et utbredt fenomen. Det er også dokumentert selvbrenning blant unge kurdiske kvinner i Tyrkia og Syria, kanskje i litt mindre omfang enn hva som er tilfelle i Iran og Irak.
Mangel på offentlig debatt om problemet har ført til at årsakene til denne dramatiske formen for selvmord blant unge kvinner ikke settes på dagsorden. Det synes imidlertid klart at patriarkalske og mannssjåvinistiske oppfatninger om ære og det sosiale ansikt må ta en vesentlig del av ansvaret. Likevel vil det være feilaktig å anse problemet som sosialt betinget, uavhengig av de politiske forholdene som råder i Kurdistan. Grunnloven i Iran, Syria (og Irak), samt den daglige praksisen i Tyrkia gir ikke betryggende beskyttelse for kvinner. Kontroll over kvinner overlates til det tradisjonelle normverket, som bygger på svært diskriminerende mekanismer.
Tyrkiske kvinneorganisasjoner peker på de militære og paramilitære landsbyvokternes omfattende og systematiske overgrep mot kurdiske kvinner som en årsak til selvbrenning. Også tyrkisk politi som benytter vold og overgrep som avhørsmetode forårsaker traumatiske lidelser som i enkelte tilfeller har drevet ofrene til selvmord ved selvbrenning. Menneskerettighetsorganisasjoner stiller tyrkiske myndigheter til ansvar for manglende reaksjoner mot tjenestemennenes brutale fremferd.
I Iran har kvinner status som annenrangs mennesker som må kontrolleres og overvåkes for at de ikke skal miste dyden. Et kjærtegn, utvekslet mellom to mennesker av forskjellig kjønn, er nok til å utløse offentlig avstraffelse, som alltid rammer kvinnen hardest. Det politisk/religiøse systemet viser til sharialoven, som begrunnelse for sin politikk overfor kvinner.
Kvinner ble særlig hardt rammet av Saddam Husseins overgrep mot den kurdiske befolkning i Irak. Mange kinner ble utsatt for voldtekt og overgrep av soldater. Barn fødes fortsatt med misdannelser som resultat av kjemiske våpen i 1988-89. Mange menn døde eller forsvant og kvinnene ble etterlat som enker og aleneforsørgere. I 1962 mistet mer enn 120 000 kurdere i Syria sitt statsborgerskap og fikk status som fremmede (ajnabi). Statsløse kurdiske kvinner har svært begrensede muligheter til lønnet arbeid. Et komplekst lovgivningssystem hindrer en person uten statsborgerskapsrettigheter fra å kunne gifte seg med en person med slike rettigheter. Uregistrerte ekteskap inngås, og kvinner har ingen rettigheter som enker eller hvis de utsettes for vold og overgrep.
Med unntak av utviklingen i Irak de siste årene har kurderne verken hatt innflytelse på lovgivningen i de statene de inngår i, eller fått mulighet til å utvikle egen nasjonal lovgivning, egen samfunnsorden eller eget politisk system. Kurderne anser heller ikke de politiske systemene i Tyrkia, Iran eller Syria som representative for seg. Premoderne klan- og stammeforholdet står derfor sterkt i store deler av Kurdistan og preger interne sosiale relasjoner. Det sosiale kontrollsystemet svekker kvinnens rettigheter i samfunnet. I praksis medfører dette en undertrykkelse av kvinner på flere nivåer, i familiære relasjoner, i samfunnet, og i statlig praksis og lovgivning.
Tradisjonelt hadde kurdiske kvinner en friere stilling i samfunnet enn kvinnene i omliggende samfunn. I dag lider likevel kvinner under mannlige familiemedlemmers og samfunnets behov for kontroll. Alt fra mulighet til bevegelse utenfor hjemmet til valg av ektefelle bestemmes for de fleste kvinner av familien. Kun få kvinner har mulighet til å forsørge seg selv og bestemme over sine liv. Vold og tvang brukes aktivt for å kontrollere kvinners atferd, og det offentlige tilbyr i beskjeden grad beskyttelse mot overgrep. Når unge jenter ned til 13-14år giftes bort, uten eget samtykke med hjemmel i lover og religiøse forskrifter finnes det ingen støtte. Uten et offentlig støtteapparat, og funksjonsdyktige krisesentre eksisterer ingen utvei.
De politiske systemene som har suverenitet over Kurdistan må bære hovedansvaret for ”drapet” på Nûshîn og hennes medsøstere. Den mest pinlige siden ved dette fenomenet er likevel at deler av samfunnet, enkeltindivider og familiemedlemmer er med på å styrke grunnlaget for undertrykkelse av sine egne. Patriarkalske prinsipper i samfunnet fører til svært kvinnefiendtlige lover. Regler og sedvaner betrakter kvinnen som mannens domene uansett hennes posisjon. Kvinnerollen begrenser seg til å tilfredsstille mannens ønsker og krav. I en slik situasjon føler mange kvinner at de ikke har annet valg enn den pinefulle veien til evig fred. De protesterer mot lidelser som samfunnet, systemet og ikke minst familien påfører dem. De tror kanskje glødende flammer som vil oppløse den maktesløse kroppen deres på et eller annet tidspunkt vil kaste lys over det samfunnet som fratar dem retten til et liv i frihet.
Selvbrenning blant kvinner i Kurdistan er et samfunnsonde, en epidemisk sykdom og et tragisk problem som må bekjempes sosialt, politisk og moralsk. Kampen mot urettferdighet og for kurdernes rettigheter kan ikke vinnes uten en aktiv kamp mot den skamplett dette representerer.
Om forfatteren:
Abdollah Hejab er statsviter og frilansjournalist. Siden 1984 har han jobbet for kurdiske medier i Kurdistan og i eksil. Hejab har også oversatt romanene 'Don Carlos & Giovanni' og 'Kamelskyer' av Thorvald Steen til kurdisk. Hejab er med i 'Tema Kurdistans' redaksjonsråd.
Artikkelen er opprinnnelig publisert i 'Tema Kurdistan: Kvinner'.
|
