11 kvinner i alderen 14 til 65 bodde på et rom med fem køyesenger. Mali Khanzad har sengeplass til 10, men ingen avvises. Det er ofte flere som har behov for ly og da hentes madrasser frem slik at kvinnene kan sove på gulvet. Foto: Shilan Abdulgani 2005

Av Liv Kjøseth

Min fremtid var bestemt allerede før jeg ble født. Jeg var bortlovet til en mann som kompensasjon fordi min far røvet en kvinne fra hans familie for 18 år siden

Slik begynner 16 år gamle Nazrin fra irakisk Kurdistan sin livshistorie. Nazrin har flyktet fra sin mann, og deler rom med 11 kvinner i alderen 14-65 år, som alle har søkt tilflukt på Mali Khanzad i Hawler.

– Da min far fortalte meg at jeg skulle giftes nektet jeg, fortsetter Nazrin. Jeg ville ikke gifte meg, men det hjalp ikke at jeg nektet. Jeg måtte gi meg. Etter bryllupet flyttet jeg sammen med min mann hos hans familie. De tillot meg ikke å ha kontakt med skolevenninner. Jeg fikk ikke lov å lese, de sa jeg var gift. Jeg ble gravid, men bestemte meg for at jeg ikke kunne fortsette å bo hos denne familien. Jeg flyttet til min tante. Der ble mitt barn født. Min manns familie truet meg på livet, og da jeg ikke ville flytte tilbake beskyldte de meg for utroskap. De fikk min far til å tro på historien, og min far tok hevn over min angivelige kjæreste ved å bortføre en jente fra hans familie. Kvinnen fra denne familien ble levert tilbake da det kom for en dag at historien om utroskap var oppspinn. Min mann angrer seg, han vil ha meg tilbake. Men det vil ikke foreldrene hans. Min far er streng. Han har fire koner, og så mange barn at han knapt vet hvem som er barn av hvem.

Mali Khanzad i byen Hawler i irakisk Kurdistan ble etablert i 2002. Sentret har egentlig 10 sengeplasser, men ingen avvises – og opptil 30 kvinner har overnattet der samtidig. Senteret driver pedagogisk, juridisk, helsemessig og sosial veiledning for kvinner. Om lag 66 % av kvinnene oppsøker Mali Khanzad fordi de har rømt fra sine familier av frykt for å bli drept. En del av kvinnene er uten familie og bosted, og bringes til senteret av politiet fordi de lever på gata. Atter andre oppsøker senteret fordi de ønsker bistand til å få i stand skilsmisse.

Zahra er 45 år gammel, og vært på Mali Khanzad i 4 måneder. Hun forteller at hun var 12 år da en av onklene ville gifte henne bort for at han skulle få seg en kone. – Jeg fikk ikke vite noe før alt var arrangert. Mannen hadde fire koner fra før. De truet med å drepe meg dersom jeg ikke gjorde som de sa. Jeg hadde ikke noe valg. Mannen var persmerga, og mottok en liten lønn som vi skulle leve av. 15 år gammel fikk jeg mitt første barn. Vi fikk seks barn. Ekteskapet var dårlig, men det var da min mann døde at problemene egentlig begynte. Min avdøde manns familie ville gifte meg bort for medgift, mens mine barn skulle bli boende hos dem. Da jeg forsto at jeg ikke hadde noen mulighet til å unngå ekteskapet rømte jeg hit. Jeg vil bo sammen med mine barn, men min svigerfamilie vil ikke ha meg. Heller ikke min egen familie kan ta meg tilbake, fordi min onkel da må gi fra seg den konen han fikk da jeg ble giftet bort.

Avin Rashid er leder ved Mali Khanzad, og driver senteret sammen med 13 frivillige kvinner. Avin forklarer at en av senterets viktigste oppgaver er å forhandle med kvinnenes familier for å løse problemene som har oppstått. Forhandlingene pågår i flere måneder, for å utvikle en kontrakt med garanti for at familien ikke skal skade jenta i framtiden. Kopi av kontrakten sendes lokalt politi. Ansatte ved Mali Khanzad besøker jentene etter at de har flyttet tilbake til sine familier, for å sikre at alt går bra. Besøkshyppigheten reduseres gradvis, og går etter hvert over til telefonkontakt.

– Min bror vil ta imot min yngre søster, men nekter å nekter å ta meg tilbake, forteller 16 år gamle Mana. Mana kom til Mali Khansad for 5 måneder siden sammen med søsteren Taba. Hun forteller at de to jentene vokste opp hos en tante i Bagdad etter at foreldrene døde. Søsknene ble plassert hos andre slektninger. – Da jeg var 16, og min søster var 14, gjorde en eldre bror krav på oss. Han ville ha oss som tjenere i huset sitt, og ville gifte oss bort for medgift. Problemene begynte allerede første dag etter at vi kom til huset hans. Han skulle kontrollere den minste ting. Vi fikk ikke gå utenfor huset eller ha kontakt med noen andre kvinner i landsbyen. En dag jeg kostet i forhagen ble min bror rasende. Han mente jeg hadde sett på en mann. Han kastet stein på meg og slo meg. Jeg bestemte meg for å rømme, men kunne ikke la min søster være igjen hos ham. Selv om jeg er eldst og hadde størst problemer var han ikke snill mot henne heller. Vi klarte å rømme en måned senere, mens han var på markedet i en annen landsby. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Vår stamme tillater ikke at jenter bor alene, og vi har ikke noe sted å dra.

Avin Rashid opplyser at over 300 saker har blitt løst ved forhandlinger, men det finnes saker som ikke lar seg løse. Mali Khanzad har ikke mulighet til å la kvinnene bli boende i mer enn et år. Dette er et stort problem, fordi det ikke er mulig for en jente å bo alene uten å ha tillatelse til dette fra familien. Det finnes et senter i Suleymania i Irakisk Kurdistan, som tar i mot kvinner som står i konstant fare for å bli drept dersom hun ikke har beskyttelse. 16 år gamle Nazrin forteller at det pågår forhandlinger med hennes far for at han skal ta henne tilbake. Hun synes dette er en god løsning fordi hun ønsker å bo sammen med sin mor.

Intervjuene av kvinnene på Mali Khanzad ble foretatt under RKRs delegasjonsreise i irakisk Kurdistan i mai 2005. Navnene i som er brukt i artikkelen er ikke autentiske.

Om forfatteren:
Liv Kjølseth er informasjonsansvarlig i RKR og redaktør for Tema: Kurdistan og www.kurdistan.no
Artikkelen er opprinnnelig publisert i 'Tema Kurdistan: Kvinner'.