Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Juni 2004

Det er blitt uteksaminert nye trafikkpoliti. De har sine første dager på jobb i Slemanis overfylte gater og kryss. Vi legger spesielt godt merke til dem fordi så mange av dem er kvinner. Vi har hatt kvinnelig trafikkpoliti også tidligere, men nå er de blitt mange. Med myndige tegn skysser de trafikken gjennom kryssene, fløyter advarende til biler som ikke følger reglene og beslaglegger førerkort når det trengs. Stolt sier folk til hverandre: ”Hvor mange år tar det ikke før Najaf eller Basra får sine kvinnelige trafikkpoliti?” ”Eller Hawler,” legger de så gjerne selvtilfreds til idet de balanserer den evige konkurransen mellom Hawler og Slemani nok et hakk til Slemanis fordel.

I løpet av de siste årene har kvinnene utvidet sitt rom i samfunnet. Kvinnelige ministre og kvinner i ledende offentlige stillinger er ikke lenger oppsiktsvekkende. Innimellom bystene av de kjente, mannlige dikterne i den offentlige parken, ser en i dag jenter som leser til eksamen, kjærestepar som leier hverandre og parkens kvinnelige agronomer. Internettkafeene brukes like gjerne av kvinner som av menn. Foruten utenlandsk påvirkning og modernisering er utdanningssektoren en pådriver i å åpne nye dører for kvinner. I tillegg til kvinnelig trafikkpoliti ser en kvinnelige landmålere, ingeniører, økonomer, advokater og selvfølgelig leger.

Mobiltelefonene gjør det lettere for unge og forelskede å komme i kontakt. De kan trygt møtes på hamburgerkafer som MaDonals eller Matbax. Ektepar som leier hverandre på gata vekker ingen oppsikt. Nå som eksilkurderne kommer hjem på ferie ser vi kjærestepar bevege seg på gater og torg med en helt annen frihet og mot til kjærlighet. Det er blitt vanlig at familier går på restaurant sammen om kvelden, og de fleste restaurantene har særskilte avdelinger for familier. For ti år siden var det bare et par slike steder. Ikke ofte, men av og til, ser en kvinner som røyker på en restaurant. I dette samfunnet hvor mannfolk røyker som skorsteiner, har det å røyke offentlig vært et privilegium som bare kvinner av svært gammel og edel årgang, helst i landsbyene, har våget kreve.

Om menns eksklusive eiendomsrett til samfunnets offentlige rom er under press, beholder de enkelte uinntakelige bastioner. De rår fremdeles grunnen i tehusene, og de har sine særskilte drikkesteder som ingen kvinne vil drømme om å krenke. Her kan flaskene klukke, sangene runge og følelsene flomme uten utilbørlig kvinnelig innblanding.

I forhold til andre steder i Sør-Kurdistan og ikke minst i forhold til for eksempel Cizre i Nord-Kurdistan hvor mange kvinner, også purunge, ikke bare bruker en heldekkende svart kappe, men sågar et tynt hvitt stoff stramt strukket over den nedre delen av ansiktet, går svært mange kvinner i Slemani såkalt ”nakne” eller utilslørt. Enkelte av dem som dekker til hodet, bruker hijab – det stramme hodetørklet. Men de fleste bruker et løsere skjerf som lar håret synes. Enker og eldre kvinner bruker gjerne abbah – den svarte kappen, men slenger den da over hodet uten å feste den så stramt at håret ikke synes. Bruken av skjerf er også situasjonsbetinget. Under ramadan – fastemåneden – bruker nesten alle et skjerf over hodet, og under et besøk i moskeen eller på gravlunden, for eksempel. Men hodeplagget er ikke obligatorisk i moskeene i Slemani hvor fatwakomiteen i den store moskeen har proklamert at tilsløring er en frivillig sak.

Det finnes mange eksempler – også historiske – på at Slemani er en liberal by. En merker det også i private hjem hvor menn og kvinner alltid sitter sammen og alle deltar i samtalen like selvfølgelig.

Da islamismen var på sitt sterkeste i Sør-Kurdistan, etter ”selvmordskrigen” mellom KDP og PUK fra 1994 til 1998, krøp skjørtelengden nedover og tradisjonell islamsk tildekning økte. Men om det virkelig er slik, som hukommelsen vil ha det til, at noe sitter igjen fra denne tiden og flere går med hijab i dag enn for ti år siden, er det i hvert fall ingen i dag som kaster syre på bena til en kvinne som går med for trange bukser eller korte skjørter eller uten hodeplagg, slik islamistene gjorde.

Sør-Kurdistan kan være stolt av disse kvinnesakens lyse sider, men det er viktig å også ta i betraktning de mørke sidene ved kvinnenes manglende rettigheter.

Der er det en østlig kar
som sitter på min skam og blygsels stol
med korslagte ben
på kort tid sier han hundre ganger ved min ære
å den østlige karens råtne ære

Slik skriver den fremstående dikteren Kajal Ahmed i diktet ”To stoler” fra 1991. Fordi kvinner mangler en grunnleggende rettsbeskyttelse, er det opp til en kvinnes mannlige foresatte – hennes far, hennes ektemann, mannlige slektninger og brødre – å bestemme hennes grad av frihet og selvbestemmelse. I enkelttilfeller vil en usedvanlig kvinne kunne tilkjempe seg et relativt stort aksjonsrom. I en liberal familie vil hun få det tildelt. I en konservativ og tradisjonsbunden familie vil det true tingenes orden og i ekstreme tilfeller kvinnens liv om hun overskrider de grensene som tradisjonen og slekten setter for henne. I et samfunn hvor æresbegrepet er knyttet til kvinnens ry og kjønn, vet de fleste kvinner utmerket godt hvor den røde streken går som de ikke må overskride.

I et heterogent samfunn som det sør-kurdiske, vil ulike religioner, tradisjoner og politiske, sosiale og økonomiske rammevilkår forme kvinnenes virkelighet ulikt. Dog er det slik at kvinnens tradisjonelle underordning og hennes mangel på selvstendige rettigheter avstedkommer en lang problemliste for enkeltkvinner som samfunnet som helhet og kvinneorganisasjonene må forholde seg til. Det er prekært for den enkelte kvinne når hun rammes av tvangsgifte, brud for brud-bytte mellom to familier, konflikter som gjøres opp med løfte om henne som brud, mannens rett til flergifte, mishandling, æresdrap og kvinnelig omskjæring. Disse praksisene er ikke allmenne, men rammer enkelte kvinner ulike steder i ulike grupperinger med ulik hyppighet.

De mer grunnleggende og for samfunnet strukturelle problemene er diskrimineringen som er nedfelt i loven, begrensningene i kvinnenes utfoldelse i dagliglivet og hennes manglende representasjon og deltagelse i politiske partier og prosesser. Problemene vil bare kunne forsvinne dersom samfunnet forandrer sin basis, selvforståelse og sædvane, og bare om drivkraften til forandring har rot i samfunnet selv. Det sier seg selv at dette vil ta tid, selv med en lov til grunn som sikrer kvinnens rettigheter.
Selv om det er god grunn til å kritisere det kurdiske samfunnet for politisk ensretting innenfor de to dominerende politiske partienes respektive innflytelsesområder, hersker det stor åpenhet om disse vanskelige kvinnepolitiske spørsmålene i samfunnet.

Foruten nyhetsnotiser om æresdrap bringer avisen Hawlati ukentlig notiser om kvinner som har forsøkt eller lyktes i å ta livet av seg ved å tenne på seg selv. Dette er en vanlig selvmordsmetode blant kvinner i Sør-Kurdistan. Hawlatis rapportering har bidratt til å rette oppmerksomheten mot et problemområde som det ellers er overlatt til den enkelte kvinnes følelsesmessige smertegrense og legenes evne til å lege brannsår å bekjempe.

På en tre-dagers kvinnefilmfestival i april i Slemani handlet filmene om selvbrenningen og andre viktige kvinnepolitiske spørsmål. I utstillinger, artikler og bøker behandler kvinnelige kunstnere og forfattere disse temaene. Det finnes krisesentre for mishandlede og truede kvinner som støttes av myndighetene og forsøker å løse konfliktene i kvinnenes familie og slekt. Æresdrap bekjempes, analyseres og kartlegges av ulike kvinneorganisasjoner. De kurdiske kvinneorganisasjonene fikk innført en kriminalisering av æresdrap i Kurdistan, i motsetning til resten av Irak hvor slike forbrytelser har vært legalisert under Saddam. Kvinnelig omskjæring er blitt omtalt og bekjempet i åpne møter, av moskeene og helsemyndighetene i samarbeid, på tv, i skolesammenhenger og i fredagsbønnen og bekjempes ved oppsøkende virksomhet i landsbyene hvor praksisen er mest utbredt.

Det er feil å fremstille det kurdiske samfunnet som et statisk, tradisjonsbundet stammesamfunn hvor kvinnenes rettigheter alltid krenkes. Akkurat som det er feil å fremstille det kurdiske samfunnet som et særskilt kvinnediskriminerende samfunn. Det er for en stor del samfunnets åpenhet og vilje til å løse problemene som har brakt disse problemene – som eksisterer i det skjulte mange andre steder – opp i dagen.

Det sikreste en kan si om den rettslige fremtiden til Sør-Kurdistans kvinner for øyeblikket, er at den er usikker. Ingen tror at kampen for et mindre diskriminerende samfunn som både sikrer en bedre likevekt mellom kjønnene og likere rettigheter for kvinner og menn, på noen måte ennå er vunnet.