Læreren som slår "bare for gøy".

Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Mai 2004

Det har lynt og tordnet og regnet har pøst ned den siste måneden. Tordenskrallene har vært så sterke at vi enkelte ganger – et øyeblikk – har tatt dem for å være eksplosjoner, inntil neste tordenskrall bekreftet at det igjen bare var den atmosfæriske spenningen som fant utladning. Vi er litt skvetne under denne urolige maihimmelen. Vi spiser piller for å kurere hodeverk og kommenterer hoderystende det som skjer ”der nede”. Mens Irak handler om slåssing, skandaler og uro, er det mest av alt eksamenstiden og avslutningen av skoleåret som opptar oss ”her oppe”. Det er som om vi befinner oss i et annet land.

”Har du stått?” er spørsmålet alle stiller til elevene i disse dager. Det gjelder om de er kommet til veis ende med sitt aller første år på skolen eller med sitt – forhåpentligvis – siste. Den dagen første klasse fikk utdelt sine vitnemål, kom nabojenta gledesstrålende dansende hjem som den aller første. Det var ikke nødvendig å spørre henne om hvordan det hadde gått. I fjor, derimot, strøk hun og dumpet første klasse. For vår knøttlille nabo som, da hun tok til med første klasse for andre gang, var mer opptatt av å få lov til å synge foran hele klassen enn av å lære å lese og skrive, har det trolig vært en fordel å få en sjanse til å bli litt mer skolemoden.

Første klasse har hatt fire muntlige eksaminasjoner. Jo bedre eleven svarer for seg, jo fortere har han eller hun kommet ut igjen. Men for den førsteklassingen som ikke vet hva 3+3 er lik, kan eksaminasjonen bli langvarig. Uansett alder er eksamenstiden en pine for de fleste. Store og små. Vi ser dem gå til skolen, innbitt mumlende over bøkene. Vi ser dem som komme tilbake med knyttede never og våte blikk. Dumpe kan en gjøre hvert eneste skoleår, og skal en dømme etter størrelsen på enkelte av elevene som presser seg sammen bak barneskolens små pulter, er det enkelte som dumper nær sagt hvert eneste skoleår.

Dumpe gjorde i hvert fall en sjetteklassing litt lenger ned i gata. Jenta som virker både kvikk og våken, har strøket i seks fag og må ta det siste året på barneskolen året om igjen. Kanskje er det slik, reflekterte vi da vi hørte om hennes begredelige resultater, at når det først har gått dårlig når halvårsresultatene kommer i januar, kan en like godt ta det med ro resten av året, siden en er dømt til å dumpe likevel.

Vår yngste har stått. Vi tør ikke engang tenke på hvordan det hadde vært om han hadde strøket.

Det å ha skolebarn i Kurdistan har vært en enten eller opplevelse. Den yngste har hatt det bra på den lokale barneskolen. Han har gått i første klasse sammen med elever som har vært to år yngre enn ham. Slik har han hatt en ubestridelig status i klassen og gunstige vilkår for å lære å snakke, lese og skrive kurdisk. Bortsett fra at han har tatt med seg noen unoter fra skolen i Norge som lærerne har klaget over, har han hatt få konflikter og problemer i klasserommet eller i skolegården. Hver dag – stort sett – har han kommet fornøyd hjem etter en dag med lek og læring.

Som foreldre er også vi fornøyde med kontakten med skolen. Selv om skolen ikke har mye erfaring med slike halvkurdere som oss og fremmedspråklige elever som mangler de mest grunnleggende kurdiskkunnskaper, ble vi tatt imot på den mest imøtekommende og lite byråkratiske måten. Vi har alltid funnet rektor tilgjengelig og lydhør til å diskutere våre spesielle problemer. Vi har egentlig bare støtt på ett eneste problem som vi ikke har klart å gjøre noe med.

Ja, for det eneste som virkelig har plaget gutten vår, er at lærerne ofte slår elevene. De slår dem når de er rampete, når de ikke forstår, når de ikke kan svare og når de er uheldige. Læreren i første klasse sier at han bare slår for gøy, påstår vår yngste. Men en morsom ment dask som gjør vondt, er lett å misforstå. Det at lærerne slår er imot alle proklamerte regler fra departementet. Vi har gått til rektor for å klage over lærernes praksis flere ganger, i trygg forvisning om at vi hadde fremskrittet og oppdragelsesministeren i ryggen. Men rektor har hardnakket nektet å bøye seg for regelen fra oven. Han har forsvart sine lærere og forklart oss at de er nødt til å slå. De har så mange elever og elevene er så uoppdragne, har han sagt, det blir bare kaos dersom de ikke slår.

Slilt overfor realititene og rektors upåvirkelige forsvar for slåingen, har både store og små her i huset funnet litt trøst i tanken på at så ofte som vi har vært på skolen for å snakke om dette, er det lite trolig at noen lærer vil finne på å slå vår yngstemann.

Selv om ingen elev ble slått på skolen til den eldste, har hennes opplevelse av kurdisk skole likevel vært negativ. Hun har gått første år på ungdomsskolen, egentlig et skoletrinn over sitt nivå. Vi trodde det ville være en fordel for henne å gå på en skole hvor undervisningen delvis foregikk på engelsk, men dette viste seg å være helt feil. Jenta vår hadde for lite språk og dårlige forkunnskaper til å takle det høye faglige nivået og prestasjonskravet. Skolen hadde ikke noe opplegg til å hjelpe henne verken med fagene eller språket. Siden skolen hadde få bøker og baserte undervisningen på kateterundervisning på kurdisk og avskrift fra tavlen, var det heller ikke lett for oss her hjemme å hjelpe henne. Også på den eldstes skole var vi hyppige gjester på rektors kontor hvor vi alltid ble møtt på den aller mest imøtekommende måte og med lydhørhet for våre spesielle problemer. Våre diskusjoner med rektor førte til at vår eldstemann slapp å delta på prøver og eksamner. Hun slapp også undervisning i arabisk. Men uansett løste det ikke problemet med hennes vantrivsel. Det endte med at vi fant ut at vi like godt kunne la henne få lov til å være hjemme, hvor hun har jobbet med norske skolefag og –bøker.

Kanskje har våre mange samtaler med rektor bidratt til at skoleledelsen i Slemani nå har innført en mottaksklasse på ungdomsskoletrinnet for barn som trenger å lære språk og skrifttegn før de fullt ut kan integreres i den kurdiske undervisningen.

Vår erfaring tilsier at for barn som skal begynne i kurdisk skole, men ikke behersker skrifttegnene eller språket fullt ut, er det bedre å la dem begynne et år under sitt nivå. Slik har de en mulighet til å lære seg de nødvendige språklige ferdighetene på et faglig nivå som ikke byr på problemer, og kanskje unngå å oppleve fortredelsen med å dumpe.

Mai 2004