Abdul Rahman Fatah og Kafia Said utenfor medisinutsalget.

Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Mars 2004

”Skriv navnet mitt, for Guds skyld. Jeg har alle slags sykdommer. Jeg trenger hjelp. Har du skrevet navnet mitt? Vær så snill!” Abdul Rahman Fatah er 70 år gammel. Den syke, svake kroppen støtter seg besværlig på en stokk. Da hun fikk øye på oss, løp kona hans, Kafia Said, en dame i 50-årene, av sted for å hente ham og vise ham fram i all hans elendighet i håp om at vi kan hjelpe.

Vi er i et flatt, bart, støvete landskap, helt ulikt Kurdistan. Her ligger flyktningeleiren Al-Tash, en fattigslig ansamling småhus hvor det bor mennesker som fortviler over å være glemt av verden. Her er de fattigste og svakeste blitt igjen, 24 år etter at de flyktet fra Iran til Irak. I dag bor det 750 kurdiske familier i Al-Tash, som ligger ca 20 kilometer utenfor byen Ramadi, i ”sunnitriangelet” midt i Irak.

”Vi flyktet til Irak etter at landsbyen vår ble bombet av iranerne,” forteller Kafia Said. ”Irakerne har vært gode mot oss. De ville hjelpe oss. Men nå har vi ingenting. Vi har ikke vann. Jeg har fem barn. Jeg går til de arabiske landsbyene og samler klær og alt som er gammelt og dårlig, og forsøker å selge det andre steder.”

Utenfor inngangen til leiren står et falmet portrett av Saddam Hussein hvor ansiktet er visket bort. Like innenfor inngangen til venstre står det et par bygning av bedre kvalitet. Den ene er merket UNHCR og den andre er merket med Den røde halvmåne. Både kontoret og sykestuen er imidlertid stengt nå. FN-kontoret brukes av Andjouman, komiteen som flyktningene har opprettet for å organisere seg selv etter Saddams fall. Ansamlingen av hus er i tydelig forfall. Innimellom forlatte, ødelagte hus som ligger igjen som grushauger, står de bebodde husene. Det er ikke et tre å se, men derimot stolper og strømledninger. I ”hovedgaten” er det små boder og enkle butikker hvor en får kjøpt grønnsaker og andre nødvendigheter.

”Vi får vann en gang i uka, og har strøm to timer hver dag,” forteller Kafia Siad. Flyktningene i Al-Tash mottar som alle andre i Irak olje-for-mat-rasjonen, som består av olje, ris, linser, mel, sukker, tørrmelk, te og såpe. Men de eldre og syke, som hennes mann, mottar ingenting utover dette, ingen pensjon eller støtte til legebehandling eller medisin.

Vi har truffet Kafia Said og mange andre beboere i Al-Tash i ”apoteket”. Det er et enkelt leirhus, nesten bare en smal gang med åpning i begge ender. Møblene er en disk, en stol og en benk langs veggen hvor pasientene kan sitte. Idet vi kom inn, ble mannen i hvit frakk avbrutt i betjeningen av to kvinner med svarte abaer – de svarte kappene som det er vanlig at kvinnene bærer. Pasientene var to arabiske kvinner som var kommet hit til apoteket fra en nabolandsby, får vi vite av dr. Jalal. Han er en av flyktningene i leiren, en mann i slutten av 30-årene, som blir kalt doktor selv om han bare har noen sykepleiekurs. Han driver medisinutsalget som finansieres ved at pasientene selv betaler for medisinen.

”Hvordan er forholdene er i leiren?” spør vi.

”Vi har det ikke bra nå”, svarer han. ”Vi mangler trygghet”. Han kommer opprinnelig fra Serpeli Zahao, i Kirmashan-provinsen, i Iran. Han var ni år gammel da familien forlot Den islamske republikken Iran i 1979. De to første årene levde flyktningene i Arbat i irakisk Kurdistan, men de ble så flyttet til Al-Tash sammen med 9000 andre familier, alle iranske kurdere. Siden kom det flere og flere familier til Al-Tash. De ble jaget fra grenseområdet mot Irak under Irak–Iran-krigen fra 1980-1988. På det meste huset leiren over 12000 familier.

Etter Saddams fall, forteller Kak Neriman, 55 år, opprinnelig fra Serpeli Zahao, har de rike, de som hadde litt penger, omtrent 150 familier, reist til Jordan. Mange har reist tilbake til Iran, enkelte til Europa eller til Kurdistan. ”De som har penger kan reise og forbedre sine liv. Flere av oss har fått hjelp fra slektninger i utlandet.” Kak Neriman derimot har aldri vært i Slemani eller de andre kurdiske byene i Irak. Han har ti hoder i sin familie, som han forsørger ved å selge brukte klær og filler, på samme måte som mange andre vi snakker med.

”De som har ordentlige politisk problemer i Iran vil ikke reise tilbake. De er redde for å få problemer med regimet der,” forteller Ibrahim Palani Mohamad Jalali. Han er født i 1968 i Serpeli Zahao. To ganger i uka går han rundt omkring i Jazeera og selger komasj (stoff) en 40 kilometer fra Al-Tash.

Heller ikke i Saddams Husseins tid var det bra i Al-Tash. Flyktningene måtte bære et spesielt identitetskort med et forbud om å forlate Ramadi. Mange som trosset forbudet, fikk problemer. De heldige ble fengslet, og de uheldige ble henrettet.

En mann trekker fram sitt identifikasjonskort fra ba’ath-tiden. Det er utstedt av innenriksdepartementet, asyletaten, Al-Tash-leiren. Det står klart og tydelig å lese: Det gis ikke tillatelse til bæreren av dette identifikasjonskortet å ferdes utenfor byen Ramadi.

Fra Al-Tash ble etablert i 1980, tok det tid før det ble organisert vann- og strømforsyning, skole og andre tilbud. Den irakiske regjeringen ble etter hvert nødt til å dele ut rasjoner og lommepenger. Men i begynnelsen måtte flyktningene hente vann fra en sjø i nærheten. Først i 1987 fikk Røde Kors ansvar i leiren og organiserte da vannutdeling. Etter dette kom det fire store tankbiler to ganger om dagen. Da fikk flyktningene også hjelp til å åpne skoler for barna i leiren. Også den irakiske regjeringen åpnet en skole hvor arabisk var obligatorisk, men kurdisk var et språkfag.

Etter 1991 overtok FN, til flyktningenes glede, ansvaret for leiren fra Røde Kors. UNHCR fikk sendt mange bort fra leiren, enten tilbake til Iran etter avtale med iranske myndigheter, eller til Europa.

”Det skjedde mye mens FN var her, sier Hamid Saidi. ”De intervjuet folk og fikk sendt mange bort, men det var også forskjellsbehandling. Noen fikk reise i løpet av tre måneder, og andre ble igjen her for alltid.”

Etter ”Kuwait-krisen” og innføringen av FN-sanksjoner i 1991 ble forholdene i leiren vanskeligere også økonomisk. Flyktningene måtte jobbe i landsbyene rundt omkring. Ved iverksettelsen av olje-for-mat-programmet i 1997 stanset den irakiske regjeringen all annen utdeling av rasjoner og lommepenger.

Amina Mahamad Kakawais, er omtrent 60 år gammel. Hun er skilt og har to stumme barn. ”I Saddams tid hadde vi det dårlig. Barna våre hadde det dårlig. Nå har vi det enda verre,” sier hun. Hun har blodtrykkssykdommer, syster i kroppen og astma. ”Det er ingenting å få tak i i denne forbannede leiren,” klager hun. Hun har også levd 24 år i Al-Tash.

En måneds tid før amerikanernes angrep på Irak, forlot FN Al-Tash uten varsel. Siden har flyktningene vært overlatt til seg selv. De har organsisert seg i en ”Andjouman”, en komite bestående av 21 personer.

”Det første komiteen måtte gjøre var å samle inn penger til våpen for å beskytte oss,” forteller Hamid Saidi, som er leder for Andjouman. Han er en mann i 30 årene og ”tilhører” KDP-I.

Alle vi snakker med forteller samme historie: Etter Saddams fall er forholdet til de arabiske naboene blitt kaldere. Mange av beboerne i Al-Tash er blitt angrepet og enkelte er blitt drept. Så mange som 30, sier noen. Hevn, grådighet og hat blir oppgitt som forklaring. De som jobber i ”Jazeera”, i landsbyene rundt omkring, er blitt plyndret og ranet. Også en pengevekslingsbutikk som noen av flyktningene åpnet i byen Ramadi ble ranet for17000000 Saddam-dinarer.

”Her er det veldig vanskelig og særlig for folk som oss. Vi er blitt nødt til å passe på våre liv. Etter krigen var det veldig farlig å være her. Vi hadde ingen beskyttelse og vi ble angrepet av ukjente folk. Derfor måtte alle vi ungdommer og menn anskaffe våpen for å beskytte oss selv,” forteller Jalal Bawajani som er 19 år. Han har gått på skolen fram til andre klasse i ungdomskolen og kan skrive og lese arabisk og kurdisk. Han jobber sammen med faren sin med å kjøpe og selge filler.

”Etter Saddams fall har vi også hatt dårligere legetjeneste og tilgang på medisin,” forteller Andjoman-leder Hamid Saidi. ”Inntil mai var det overhodet ingen som brydde seg om oss, og vi visste ikke hvem vi tilhørte. Etter mai kom en gresk organisasjon hit og de hjalp oss med medisiner og sprøyter. Den andre organisasjonen som kom for å hjelpe oss, er Igatha al Islami, den islamske nødhjelpen. CPA har kommet til leiren og snakket med oss. Nå kjører de rundt leiren en gang i uka som et symbol på at de beskytter oss. De gir oss mange tomme løfter, løgnaktige fortellinger, ingenting mer.”

Vi snakker med ungdommer fra 14- til 20-årsalderen. Ingen av dem har vært i Iran og 80% av dem vil reise til Europa. Burhan Mahamed Ahmed er 16 år og hjelper dr. Jalal i sykestuen hvor han liker å jobbe og hjelpe folk. Han kan snakke arabisk, persisk og kurdisk og vil gjerne lære mer. Foreløpig kan han kontrollere blodtrykk, sette sprøyter og rense sår. Det er veldig lite for ungdom å gjøre her, forteller han. Veldig få av ungdommene har lyst til å studere og lære ting. Mange har slektninger som hjelper dem, og gjør derfor ikke stort selv.

Vi snakker med Safia Abdullah, en dame på 45 år. ”Jeg har også vært her i 24 år. Jeg har to jenter. De har reist sin vei. De har reist tilbake til Iran. Jeg er Bawajani, jeg også. Jeg har ingen igjen her, og når jeg tenker på at døtrene mine er opptatt med sitt i Iran, sier jeg at det er bedre for meg å være her uansett. Jeg er aleine og forlatt.”