Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Februar 2004

2 millioner underskrifter ble resultatet av underskriftskampanjen for å kreve en folkeavstemning om irakisk Kurdistans fremtidige status som selvstendig nasjon eller del av Irak, ifølge Kurdsat.

Det burde være oppsiktsvekkende at referendumkravet støttes av 8 % av Iraks befolkning (hvis vi skal tro anslaget over den samlede befolkningen på 25 millioner) og 50% av Iraks kurdiske befolkning (hvis vi skal tro anslaget over den kurdiske befolkningen på 4 millioner). Like bemerkelsesverdig er det at kurderne i den tilstand av kaos og usikkerhet som Irak nå befinner seg i, har kunnet mobilisere så effektivt. Når mobiliseringen dessuten har skjedd utenom nettverket til KDP (Kurdistan Demokratiske Parti) og PUK (Kurdistan Patriotiske Union), blir underskriftskampanjen et desto sterkere vitnemål om styrken i kurdernes krav. Underskriftene er blitt overrakt okkupasjonsmakten CPA (Coalition Provisional Authority), Det irakiske regjeringsrådet, Det kurdiske parlamentet, FN, EU og menneskerettighetsorganisasjoner. Men hva virkningen blir av den store mengden underskrifter, er det ennå ingen som tør spå.

24. januar, i begynnelsen av kampanjen, var vi i lokalene til De kurdiske lærernes forening i Slemani, hovedkvarteret til referendumbevegelsen. Her var det stor aktivitet i et stort lokale som var mørkt og kaldt på grunn av strømbrudd. Hele bevegelsens Slemanikomite var samlet. De ble intervjuet av journalister. Vi snakket med Kner Abdullah: ”Vi vet at Kurdistan har vært okkupert og delt siden 1. verdenskrig. Alle løftene som vi har fått i alle årene siden 1. verdenskrig har alltid endt i skuffelse for kurderne. Kurderspørsmålet har alltid vært en sak mellom de kurdiske politikerne og makthaverne i stengte rom. Men nå vil vi at folk skal bli hørt,” sa hun. Folk strømmet på for å hente hefter med underskriftslister og bannere til å henge rundt om i byen. Mahabad Mahmud Ali hadde ansvaret for Halabja-regionen: ”Byen har sett elendighet og gitt en masse ofre. Vi har rett til å kreve selvstendighet og frihet etter det som har skjedd, for at det ikke skal skje igjen,” sa hun. Det var en slik besluttsomheten som preget alle de tilstedeværende aktivistene. Planen var å samle 1,5 millioner underskrifter.

Senere samme dag snakket vi med Halkawt Abdulah, tidsskriftredaktør i Sardam forlag, hjemvendt til Kurdistan etter 16 år i Danmark, en av initiativtakerne og talsmann for Referendumbevegelsen. Vi traff en mann som var i ferd med å skrive historie: ”Referendumbevegelsen vil at kurderne denne gangen skal bli hørt om hvilket forhold de ønsker til Irak, og ikke bli ignorert på samme måte som da Irak ble dannet i 1921,” sa han. Han hadde ikke tro på at kurderne kom til å få et referendum servert på et sølvfat.

”Vi er ikke sikre på om en folkeavstemningen vil finne sted,” innrømmet han. ”Om vi får et referendum, oppfyller det vår drøm. Hvis ikke, fortsetter vi med våre aktiviteter. De kurdiske politikerne må slutte å diskutere kurdernes skjebne i lukkede rom. Befolkningen har rett til innsyn i hvordan deres fremtid formes. Vi har også fortalt CPA-representanten i Kerkuk at dersom de bryter sine løfter om å innføre demokrati og lytte til folkemeningen, skal vi ikke møte dem med blomster flere ganger. De må ikke misbruke kurdernes velvilje. Britene lurte oss i 1921. USA lurte oss i 1975. Begge skylder det kurdiske folket at de denne gangen holder sine løfter.”

Halkawt Abdulah mente at underskriftskampanjen måtte følges opp med ”referendumvåren”, med en newroz-feiring i referendumkravets tegn hvor kulturelle begivenheter og demonstrasjoner ga ytterligere kraft til kravet om referendum og stadig minnet om underskriftskampanjen. Han fortalte om planene for offentliggjøringen av resultatet. Det skulle gå store demonstrasjonstog for å overlevere underskriftslistene til CPA i alle de seks provinshovedstadene hvor underskriftene var blitt samlet: Dehouk, Hawler/Erbil, Mosul, Kerkuk, Slemani og Kanaquin.

Startskuddet for referendumbevegelsen var flere bekymringer som opptok en gruppe intellektuelle og ”opplyste borgere” i Slemani. De konstaterte at amerikanerne ikke så ut til å ha noen plan for det kurdiske samfunnet i Irak. De så også at de kurdiske partiene og myndighetene i denne skjebnetimen for Kurdistan la størst vekt på Irak og ignorerte kurdernes sak. Det skjedde ingenting med viktige spørsmål som reverseringen av arabiseringen av Kerkuk, Kanaquin, Makhmur, Sinjar, Mandali. De to partiene nølte også med å slå sammen sine administrasjoner og kunne dermed ikke med noen tyngde kreve å få de nylig frigjorte kurdiske områdene under kurdisk administrasjon.

Fordi initiativet kom fra Slemani, har bevegelsen måttet overvinne skepsis mellom de to største partiene; Kurdistan demokratiske parti (KDP) og Kurdistan patriotiske union (PUK). ”I begynnelsen trodde KDP at dette var PUKs påfunn for å vinne det kommende valget,” fortalter Halkawt Abdulah, som understreket at bevegelsen er partipolitisk uavhengig. Den har støtte fra alle mindre politiske partier untatt Den irakiske turkmenske fronten. Tilslutningen fra KDP og PUK kom etter møtet mellom konsul Paul Bremer, leder for CPA, og KDPs Massoud Barzani og PUKs Jalal Talabani i Salahedin i begynnelsen av januar. Her ble det klart at amerikanerne besvarte kravet om en irakisk føderasjon ved å gå inn for en by-føderasjon som undergraver kurdernes ønske om nasjonal autonomi.

I uken fra 24 januar til ulykksalige 1. februar med det doble selvmordsangrepet mot KDPs og PUKs djazjin-mottagelser i Hawler/Erbil, var underskriftskampanjen tema blant folk og på tv. Det var som selvstendighetens vind var ved å blåse opp igjen. Tv-stasjonene intervjuet mange menn og noen ”kvinner i gata”, som alle nesten uten unntak ga uttrykk for skepsis til partienes krav om en irakisk føderalstat. ”Er det en føderasjon vi har ofret blodet for?” spurte den ene etter den andre retorisk. Vi så et stort demonstrasjonstog for referendumkravet i Rawandus. Men vi så også at partiene prøvde å omdefinere referendumbevegelsen til å overensstemme med deres eget program: ”Referendum om føderasjon”, var gjennomgangstemaet, ikke ”referendum om selvstendighet”.

14. februar samlet et demonstrasjonstog for et selvstendig Kurdistan, organisert av Selvstendighetssamlingen, 10.000 mennesker i Slemanis gater.

21. februar – datoen vi hadde fått opplyst av Halkawt Abdulah – lette vi etter referendumbevegelsens demonstrasjonstog. Vi hadde ikke hørt snakk om det på tv, ikke sett noen veggoppslag eller noen annonser i avisene. I lokalene til De kurdiske lærernes forening var det like strømløst og kaldt som sist, men nå var det også helt stille. Ved en enslig karosinbrenner holdt Natiqi Haji Ali, en jurist som manglet flere tenner i munnen, fortet over en underskriftsliste hvor det ennå var mulig å skrive navnet sitt. Han fortalte at de andre aktivistene i referendumbevegelsen var i Khak-tv. Mens vi stod og snakket sammen, kom det inn tre unge lærerinner. De hadde egentlig et annet ærend, men benyttet anledningen til å skrive seg på referendumlistene. De hadde ikke sett noe til underskriftslistene i den landsbyen hvor de jobbet. Deretter kom en mann inn for å levere noen fulltegnede lister fra Bazian.

Natiqi Haji Ali fulgte oss til Khak-tv. Vi gikk til fots og underveis kjøpte vi vårens første nerges, påskeliljer. Dagen var solfylt, men litt kjølig, og ga en pause i det ustabile, kalde og våte været vi var blitt plaget med den senere tiden. Natiqi Haji Ali kortet den ikke altfor lange spaserturen for oss ved å fortelle om hvordan han i 1978 var blitt dømt til livstids fengsel av ba’ath-regimet. Han var med i en Komola-gruppe som ble sprengt. Han fortalte om torturen som hadde kostet ham tennene og neglene, om kamerater som var blitt dømt til døden. Han var sluppet fri i 1991 i en utveksling med ba’athier som var blitt tatt til fange under opprøret.

I et lokale bak Khak-tv var det hektisk aktivitet. Her var haugevis med utfylte referndumhefter blitt kopiert og stiftet sammen. De viste oss lister hvor folk har stemplet tommelavtrykket sitt med blod. De frivillige hadde stått på dag og natt i det siste, men de var ennå ikke ferdige. Den yngste aktivisten som sorterte ark og buntet dem sammen, var en guttunge på ni – ti år. Det var først de to siste dagene at de fleste listene var kommet inn.

Baset Hama Gharib i referendumbevegelsens hovedkomité, med hovedansvaret for opptellingen og leder av et program på Kurdsat om referendumbevegelsen hver onsdag, anslo at 40% av de stemmeberettigede i Kurdistan hadde skrevet navnene sine på listene, og at 75% av disse ville stemme for uavhengighet. Planen hadde opprinnelig vært å avslutte underskriftskampanjen 15. februar, men på grunn av selvmordsangrepet 1. februar, var fristen blitt forlenget. Komiteen i Hawler/Erbil hadde vært i sorg, og innsamlingen av underskrifter i byen var nesten stoppet opp. Det var bare kommet inn 300.000 underskrifter fra Hawler/Erbil, men 400.000 fra den langt mindre byen Dehouk, fortalte Baset Hama Gharib.

”Dette er et første skritt mot demokratisering. Det er første gang i hele Midt-Østen at folk presser myndighetene for å bli spurt om hva de vil,” sa han og reflekterte videre over at det ikke finnes noen tradisjon i det kurdiske samfunnet for å la den enkeltes stemme telle. Det er for eksempel ofte en far som bestemmer hvem en skal gifte seg med. Etter videregående er det for mange myndighetene som bestemmer hvilken utdanning en skal ta. Referendumbevegelsen har også hatt et enormt pedagogisk problem siden 50% av befolkningen i utgangspunktet ikke vet hva et referendum er.

Mot resultatet 2 millioner underskrifter, synes det smålig å dvele ved organisasjonsproblemene, at det finnes byer hvor en kunne ha samlet flere underskrifter dersom en hadde hatt flere aktivister, at det finnes landsbyer som kampanjen ikke har nådd, at forberedelsene for å opplyse og bevisstgjøre befolkningen om referendum, kom i gang for sent. En kan bare spekulere på hvor mange underskrifter en kunne ha samlet, med en helt optimal organisering.

Mandag den 23. februar sendte referendumbevegelsen en 20 mann stor delegasjon til Bagdad for å overlevere kopier av 2 millioner underskrifter til CPA og Det irakiske regjeringsrådet. Delegasjonen hadde representanter fra alle de seks områdene i Kurdistan og fra alle de etniske gruppene; foruten kurdere var det arabere, tyrkmenere kildanere og assyrere representert.

Et fantastisk resultat.
Et resultat som gir en ny kraft til Kurdistan som en politisk realitet i Irak. Men hvor ble det av demonstrasjonene, spurte vi oss likevel. Er det slik at referendumbevegelsen har fått kalde føtter? Vil vi ikke få se en oppfølging av kampanjen, en fortsatt aksjon for å virkeliggjøre drømmen om at kurderne selv skal få velge sin fremtid?

Det var med dette spørsmålet vi oppsøkte dikteren, forlagssjefen og den tidligere kulturministeren Sherko Bekas, den av initiativtagerne som har gitt mest tyngde til referendumbevegelsen. Han benektet at det er en politisk årsak til at referendumbevegelsen ikke har organisert demonstrasjoner. ”Vi hadde planlagt store demonstrasjoner fra Zakho til Mandali, men vi ble skremt sikkerhetsmessig av det som hendte i Hawler/Erbil,” sa Sherko Bekas og fortalte at referendumbevegelsen har komiteer i alle land hvor det også blir organisert demonstrasjoner og markeringer. (Akkurat mens vi skriver dette, viser de demonstrasjonen i Oslo på Kurdsat.)

”Men sikkerhetssituasjonen i Kurdistan gjør at vi må tenke over hvordan vi vil gjøre det helt på nytt. Mye avhenger også av hva de politiske partiene sier. I sine områder kontrollerer PUK og KDP alt; administrasjon, sikkerhetstjeneste og det militære. Vi har i utgangspunktet sagt at vi ønsker deres støtte, og at de ikke hindrer oss dersom det er slik at de ikke kan støtte oss. Så langt har de ikke lagt hindringer i veien for oss, og de har støttet oss til det punktet de har ønsket.” Sherko Bekas pekte på at de to partiene føler et stort press fra referendumbevegelsen samtidig som den indirekte blir en bekreftelse for dem i Bagdad. ”Vi kan ikke presse de to administrasjonene. De har sagt at de ikke tar ansvar for hva som skjer, og vi er redde for at det skal gå menneskeliv tapt,” fortalte Sherko Bekas.

Den siste måneden har vist at det hersker forvirring om referendum handler om føderasjon eller om selvstendighet. Sherko Bekas gjorde det klart at referendum handler om å spørre folk om hva de ønsker. I seg selv har referendumbevegelsen ikke tatt annen stilling til resultatet av en avstemning, enn at det kurderne selv velger må bli respektert, om det er at de vil være i Irak eller utenfor, om de velger føderasjon eller selvstendighet. ”Vi tror at dette er en sivilisert og rasjonell måte å løse det kurdiske spørsmålet på,” sa han videre, ”og dette er et første skritt mot demokrati”.

Men er det ikke slik, spurte vi, at underskriftskampanjen mangler legitimitet når kunnskapene om referendum er så mangelfulle, og mange kan mistenkes for ikke å vite hva de har satt navnet sitt på.

”Kurderne vet instinktivt at dette er den rette veien,” mente Sherko Bekas. ”Nå har vi en generasjon på 24–25 år som verken har sett Bagdad eller kan snakke arabisk. Etter erfaringen med Anfal-kampanjen og angrepene med kjemiske våpen, har kurderne mistet følelsen av å være irakere. De har ingenting i sjelen som knytter dem til Irak. Alle som blir konfrontert med referendumspørsmålet, ser det fra denne vinkelen.”
Han minte om at i 83 år, siden dannelsen av Irak, under alle de ulike irakiske regimene, om det var monarki, republikk, militærdiktaturer eller ba’ath-regimet, kjempet kurderne for sine rettigheter og ble sviktet med brutte avtaler og løfter og undertrykkelse. Undertrykkelsen toppet seg under ba’ath-regimet med etnisk rensing, tvangsflytting, arabisering, Anfal, angrep med kjemiske våpen og mer enn 4.000 tilintetgjorte kurdiske landsbyer. Selv om dette også var de tidligere irakiske regimenes plan, var det ba’ath-regimet som klarte å fullføre dette.

”Jeg må si til dere folk i Europa, i Arabia, journalister, lesere at når dere hører ordet Irak og ser på dagens kart, må dere skjønne og forstå at dette kartet omfatter to ulike regioner. Den ene er Kurdistan. Den andre er Irak,” sa Sherko Bekas.

Om det blir referendum eller ikke er avhengig av internasjonal politikk. Men hvis det ikke blir noe referendum om irakisk Kurdistans fremtidige nasjonale status, har underskriftskampanjen i det minste oppnådd å vise folkets vilje og lagt en sterk folkemening i kurven av politiske meninger.