Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

22. januar

Det er etter middag og mørkt ute. Inne er det varmt og stille. Mor vasker opp. Far leser aviser. Datter leser bok. Sønn leker med Lego. Plutselig går strømmen. Mor gir fra seg et ergerlig utbrudd og tørker hendene. Far sukker og legger fra seg avisa. Datter finner fram Discman. Sønn tenner den elektriske lykten. Fyrstikkene ligger klare, men det tar likevel tid å tenne parafinlampene og plassere dem på strategiske steder i huset. Akkurat idet mor oppdager at veken på den siste lampen er skrudd for langt ned og ut av holderen, kommer strømmen tilbake. Så heldig, tenker vi. Vi har planlagt å se en tv-debatt i kveld.

Slik har vi det. I morges var det ikke strøm i huset, og den kom først tilbake ca. klokka 13. Strømmen går hver dag, når som helst, og strømbruddet kan vare hvor lenge eller kort det skal være. Vi koker på gass og varmer huset med parafin, så vi står det over. Sjarmen fra den første tiden da vi syntes det var hyggelig å sitte i parafinlampeskinn, opplever vi likevel skjeldnere. Når strømmen har vært borte spesielt lenge og den kommer tilbake, jubler vi som pakketurturister når flyet lander.
Spesielt fortredelig er strømmangelen fordi Slemani egentlig har god strømtilgang fra Dukan-dammen. Nå er det visst problem med en turbin, og dessuten eksporterer Slemani strøm blant annet til Kifri, Khanaquin og Bagdad. Vi får vel enn så lenge finne oss i å dele på godene. De har dessuten satt opp nye strømstolper i gaten vår. Vi håper at nytt ledningsnett vil forbedre forsyningssituasjoner.

En annen ting er at stikkontaktene smelter og at sikringsskapet tar fyr. Siden forgjengerne i huset ikke hadde slike problemer, må vi skylde på strømforbrukvanene vi har tatt med oss fra Norge. Vi bruker for mye strøm i for strømkrevende apparater. Men problemet er også at FN-sanksjonene har ført til import av sekunda kinesisk elektrisk utstyr. I hånden på selvlærte rørleggere som også ”kan” strøm, kan det være direkte livsfarlig. Når en tretten ampère veggkontakt bare tåler seks ampère og vi plugger inn vår nyinnkjøpte importerte varmeovn som trekker 11,5 ampère, lukter det pyton i hele huset innen vi har forstått hvor lukten kommer fra. Vi har så smått lært. Vi har trålet basaren etter noe annet enn kinesisk sekunda vare å tilby. Vår tilfredsstillelse da vi hadde kjøpt en australsk stikkontakt til dyre dollar og med garanti! Det var i denne butikken vi lærte at ampère er forholdet mellom watt og volt, strømmengde og spenning.

Sikringsskapet tok fyr om natta, selvfølgelig, men vi var hjemme, og vi hadde ikke lagt oss. Skrekken ble større enn skaden. Og neste dag visste vi hvor vi skulle henvende oss for å få hjelp. Sherzad het mannen som skulle hjelpe oss. Mannen i butikken ropte ham inn fra gata og forsikret at han var en av de beste. Vi valgte å tro det, selv om det kom fram at Sherzad var en ganske papirløs elektriker som hadde studert litteratur ved universitetet. Men han likte selvstendighet, fortalte han, og hadde jobbet med strøm siden han var åtte år. Han røsket i hvert fall ut alt innholdet i sikringsboksen med stor sakkunskap. Og han forklarte at strømmen hadde vært koblet utenom hovedsikringen og fordelt til sikringer av så dårlig kvalitet at de ikke hadde gått selv ved 60 ampère. Med vårt strømforbruk hadde det med andre ord begynt å brenne før eller siden, og vi måtte bare være glad for at vi var hjemme og våkne da det skjedde.

Vannforsyningen byr på mindre problemer selv om vannet er rasjonert. Hos oss kommer det annenhver dag og fyller opp to store tanker på taket. Det rekker til sparsom bruk til neste gang vannet kommer. I begynnelsen hadde vi ikke begrep om sparsom bruk, og tankene gikk tomme. Vi måtte tilkalle en tankbil og få tankene fylt opp igjen. Da dette skjedde to dager på rad, lurte nabokona på den andre siden av gata på hva vi holdt på med og fortalte at vår forgjenger i huset alltid hadde hatt nok vann. Nå er det bare når vi har overnattingsgjester at det kan bli knapt. Det lønner seg ikke å drikke dette vannet som blir stående i rør og tanker, har vi erfart. Selv om det sikkert er mindre farlig nå om vinteren enn på hete sommeren. Vi drikker flaskevann, gjerne det kurdiske Bani Kheilan. Det har dårligere rykte enn for eksempel det tyrkiske Hayat, men smaker godt.

En ting som har kostet oss mye strev, er kampen mot kraner som drypper og en ”vestlig” do som ikke trekker ned og står og suser og lekker. På tre måneder har vi engasjert omtrent fire forskjellige rørleggere, som har vært på et par tre besøk hver. Rørleggerne, som pleier å si at de også kan strøm, er som regel svært hyggelige, selvlærte og relativt sett dyre. Etter de mange rørleggerbesøkene fungerer vår ”trone” nå omsider som den skal, og kranene i huset er stort sett i orden.

Og ennå har vi ikke snakket om telefonen. På den fronten har det vært to uker med, to uker uten. Og om en ser på tilstanden i telefonstolpene hvor det kan være fullstendig uløselige klaser med ledninger som i en sinnsyk edderkopps spinn, er det egentlig rart at vi har telefon så mye som to uker i slengen. Spesielt fordi vi får vår telefonforbindelse fra fordeleren tre gater bortenfor vår, slik at vår telefonledning er spesielt lang. Som regel mister vi telefonen når en bil har krasjet inn i en av stolpene. Nå hadde vi vært uten telefon i tre uker, men det skyldtes ikke bilkrasj. Da vi omsider fant riktig vei for å melde feilen til telefonselskapet, tok det ikke lang tid før reparatøren kom. Han ga oss beskjed om at den gamle telefonledningen var morken og at vi måtte kjøpe 500 meter ny ledning om vi ville unngå å miste telefonen snart igjen. 500 hundre meter hørtes veldig mye ut, men vi kastet ikke tiden bort på snakk og fór av sted til basaren hvor vi klokelig gjorde en avtale med butikken om å få levere tilbake det som ble til overs. Det var mens vi ventet på de 500 meter med telefonledning at vi kom i snakk med en mann som satte hverdagslivets bagateller i relieff. Han skulle også kjøpe telefonledning. 150 meter hadde han fått beskjed om. Våre 500 meter måtte være altfor mye, mente han. Men trolig var hans installatør mer erfaren enn vår, ble vi enige om. Mannen var omtrent 47 år gammel, og snakket sorani med aksent. Det var derfor vi spurte hvor han kom fra, og slik kom han til å fortelle sin historie:

I begynnelsen av Iran-Irak krigen, i 1982, ble Ahmed Murat, som han het, tatt som krigsfange i Iran. Her satt han i fangenskap i hele 22 år. Det var først 18. mars 2003, et par dager før den andre gulfkrigen brøt ut, at han og 2000 andre irakiske krigsfanger – hvorav et 70-talls kurdere – plutselig ble busset til grensen til Irak. Ahmed Murat dro rett til hjembyen Khanaquin, men der fikk han vite at kona hans var død av sykdom, og at broren og søsteren var tatt av Anfal (Saddams folkemordkampanje mot kurderne i 1988). Noen i familien var muligens i Slemani, fikk han også høre, så han dro hit og oppsøkte en venn som fortalte at datteren hans befant seg i Bagdad. At det var midt under krigen, affiserte ham ikke. For en som har sittet som krigsfange i 22 år, er vel krig det normale. Uansett kom Ahmed til Bagdad 9. april 2003. Samme dag som Saddam falt. Krigsfangenskapet hans strakte seg med andre ord fra toppunktet av Saddams makt til hans fall. I løpet av disse kaotiske dagene i Bagdad fant Ahmed datteren sin. Siste han så henne var hun tre år gammel. Nå var hun en voksen kvinne med tre egne barn.

Som svar på vår forbløffelse over det han fortalte, trakk han fram sitt dokument fra det Internasjonale Røde Kors. Han sa at det finnes mange elendigheter i verden, og så lo han. Han hadde meldt seg for de kurdiske myndighetene, fått pensjon, tomt og penger til å bygge hus. Nå skulle han installere telefon i huset. Antakelig bygger han et hus som byr på mindre problemer enn vårt, som er litt for stort og fylt med folk med altfor ressurkrevende vaner. Ahmed Murat så i hvert fall ut til å ha pågangsmot og lyst på resten av livet.