Av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

4. desember 2003

Serdasht og Amira, to unge kvinnelige journalister i ukeavisa Hawlati, har invitert oss med på en reportasjetur til landsbyen Kheli Hama. De vil snakke med barna som var vitne til Jund al-Islams massakre av 43 av Kurdistans patriotiske unions (PUK) peshmerga i september 2001.

Kheli Hama ligger i Slemani-provinsen, en drøy times kjøretur unna. Landsbyen med 120 – 150 hus ligger i utkanten av Sharazour-sletten – den ene av Kurdistans mest fruktbare sletter, under Surén-fjellet, hvor Jund al-Islam – som siden skiftet navn til Ansar al-Islam – hadde sine hovedbaser, nærme nok Halabja til at byen skimtes i det fjerne. For å komme dit har vi kjørt hovedveien mot Halabja, forbi veikrysset mot landsbyene Khormal, Ahmed Aoa, Biara og Tawella, og svingt til venstre inn første større jordvei etter krysset. Det er en svært dårlig vei med dype hjulspor og sølehull. Heldigvis er Sharazour-sletten flat, ellers ville vi trengt en firehjulstrekker. Journalistene fra Hawlati har leid en slik en, som kjører foran og viser vei. Hawlati har også invitert med seg en fransk frilansjournalist, Philippe. I vår bil har vi med oss Espen, en norsk sosiolog med et kurderrelatert doktorgradsprosjekt. Til sammen er vi et selskap på åtte.

Etter regnværet dagene før har det klarnet opp. Himmelen er blå og høy. På toppene av fjellene Surén, Rengine og Sharam er det dryss av snø. Skyene er hvite og ligger som pynt på fjellene. Dette er den ”lille våren”, sier vår venn Trude Falch, fordi markene igjen er grønne på grunn av regnet. På vei til Kheli Hama passerer vi landsbyen Tappe Korre. Vi tar bilder av landsbyen med fjellene bak og en forunderlig haug kalt Grde Qåtch eller ”Hornberget”, som stikker opp i det flate landskapet. Når vi har kjørt gjennom landsbyen ser vi en enda mer forunderlig, større haug, kalt Grde Drozne eller ”Løgnberget”, på grunn av en kilde som ikke er årviss. Grde Drozne er som et stort kvinnebryst i landskapet, den har brede sår etter tunge kjøretøyer langs siden. Mens Grde Qåtch åpenbart er laget av mennesker, kan vi ikke si om Grde Drozne er menneskelagd eller naturlig. Dersom den er menneskelagd, må den være svært, svært gammel.

”Det er blitt drept 53 også her,” er svaret vi får i Tappe Korre når vi spør om dette er Kheli Hama, landsbyen hvor 43 PUK peshmergaer ble massakrert. En overraskende opplysning som vi diskuterer, mens vi følger oppsatt plan og kjører videre mot Kheli Hama.

Når bilene stanser opp foran ”Hamas landsbyskole” er elever i alle aldre utenfor skolen i friminutt. Barna, ungdommene og lærerne flokker seg rundt oss. Snart har det dannet seg tre grupper. Rundt Serdasht og Amir står de litt eldre jentene og gir ivrige svar på deres spørsmål. Rundt Hawdam flokker de litt eldre guttene seg. Franskmannen Philippe har fått kontakt med engelsklæreren og bruker ham som tolk, men han sliter med å stille presise spørsmål og få presise svar. Hawlati-journalistene har båndopptagere. Vi bruker videokamera. Alle noterer flittig. Etter hvert slår vi våre språk og spørsmål sammen med Philippe. Hawdam snakker på kurdisk og oversetter på norsk til Espen og Inger, som oversetter videre på fransk til Philippe, som retter sine spørsmål på engelsk til Hawdam. Vi graver oss frem til hendelsesforløpet gjennom til dels motstridende eller unøyaktige svar. Til slutt spør vi de eldre mennene. Vi besøker skolen og ser nedslagshullet i midten av det indre gårsrommet, kulesårene i veggene, hull som er lappet sammen med sement. Skolen er fattig og manglene er åpenbare. Vi toger gjennom landsbyen med skolebarna på slep. Vi besøker huset til Hamida hvor 34 mennesker ble massakrert. Vi står foran en vegg hvor det ble drept 5, forteller en. Men nei, korrigerer en annen, det var to som ble drept her, og fire der borte. Vi snakker med Ferida, som var øyenvitne til drapene, og får den siste opplysningen bekreftet av henne.

Folk forklarer at det har vært to store slag mellom PUK og Ansar al-Islam i Kheli Hama. Det første slaget fant sted i 23. september 2001. Det var et forhåndsvarslet lynangrep mot PUK-peshmergaene som hadde base i landsbyen, og endte med at 43 av dem ble massakrert. Det andre slaget fant sted 4. desember 2002. Da stod kampene om ”Løgnberget” i Tappe Korre, som PUK kontrollerte, og det krevde 53 dødsofre blant peshmargaene og 11-12 blant Ansar-mennene.

Landsbyene Tappe Korre og Kheli Hama var kontrollert av PUK og lå på grensen mellom PUKs og Jund eller Ansar al-Islams områder. PUK hadde en base med 150 peshmargaer i Kheli Hama og kontrollerte haugene som gir god sikt over sletten ved foten av fjellene Suren, Rangin og Sharam mot grensen til Iran. Skuddveksling mellom PUK og islamistene var daglig kost, men i semptember 2001 ble PUK advart to dager før at de måtte forlate landsbyen. PUK trakk seg likevel ikke unna landsbyen som følge av beskjeden, og evakuerte den heller ikke. Angrepet kom ved 10-tiden om formiddagen. Islamistene omringet landsbyen, la seg i bakhold på tre sider og hindret at PUKs forsterkninger nådde Kheli Hamma. Skuddvekslingene mellom Ansar – som folk sa – og PUK varte til halvfiretiden om ettermiddagen. Da slapp PUK opp for ammunisjon. De fleste av landsbyboerne grep da anledningen til å flykte enten i retning Khormal eller Halabja, mens Ansar tok PUK-peshmergaene til fange. Etter å ha blitt avhørt, ble de avvæpnede og fangede peshmergaene massakrert med kniv eller skytevåpen. Ingen landsbyboere skal ha blitt drept, og ingen av peshmergaene kom opprinnelig fra Kheli Hema.

Blant peshmergaene som ble tatt til fange og drept, var det en far og hans to sønner. Ferida var blitt igjen i landsbyen, og ble øyenvitne til deres henrettelse, som fant sted utenfor hennes hus. Hun forteller at faren ba for sine sønners liv, men at Ansar-mennene drepte sønnene først og faren deretter. Hun forteller også at husene ble ransaket for PUK-tilhengere av Ansar-menn. I den store gruppen av menn som kom til hennes hus, førte to stykker ordet på kurdisk. De andre hadde bundet tørkle foran munnen. Hamida beskriver mennene som rødhåret, og Ferida mener at de fleste av mennene ikke var kurdiske. Flere mannlige landsbyboere forteller at de ble tatt til fange, anklaget for å tilhøre PUK. Bonden Ali Mohamed Shah Mohamed forteller:

– De kom til min eng. De tok meg og sa ’De vil ha deg i Hauraman, og vi skal føre deg til Ajub Afghani’. Jeg ble anklaget for å ha gjemt våpen for PUK. Og Gud vet at dette er løgn. En gammel mann som meg har ingenting med disse tingene å gjøre. De tok meg og barnebarnet mitt. Etter tre dager med fornærmelser og trusler, kom sønnen min. Han ble arrestert i stedet for meg, og jeg ble sendt hjem. Etter noen dager ble sønnen min sluppet fri.

Vi spør om han ble mishandlet. Han svarer at nei, men forteller at de rettet en pistol mot hodet hans.

Mens vi snakker om dette, peker folk på en annen mann og sier: ”Han var også i fengsel der”. Abdul Baker Mohamed Salih forteller at han var blitt tatt og anklaget for å tilhøre PUK fordi broren hans er PUK-peshmerga. Etter noen dager slapp han ut mot 1500 dinarer (ca. 850 kroner) i bot, og mot at to menn fra en Ansar-kontrollert landsby kausjonerte for ham.

Ut fra det vi fikk høre, var ikke Ansar al-Islams angrep rettet mot landsbyens beboere, men mot PUK. Folk ble tatt til fange fordi de var mistenkt for å tilhøre PUK.

To-tre ganger spør vi ulike menn om hvordan kan det ha seg at PUK ikke kunne beseire Ansar i disse slagene? Årsaken, forklarer de alle, er at Iran støttet Ansar som var utstyrt med tunge våpen.

Når det store følge vårt med nysgjerrige tilhørere i kjølvannet trenger seg inn på gårdsplassen til Hamida for å ta bilder av huset hvor de 34 ble massakrert, roper Soran, veiviseren vår: ”Dada Hamida, her har du besøk som skal se på det stedet hvor henrettelsene av PUK-peshmergaene skjedde under krigen!” Hamida svarer: ”Må Gud gjøre dette stedet til et slott! Her er det mange som kommer og tar bilder og hører på fortellingene uten å gjøre opp for noen av skadene som disse husene har fått under bombene, eller å gjøre noe for landsbyen!” Hamida forteller om plyndringen og ødeleggelsen av husene, og om barna som fremdeles er redde for å gå på do om natten på grunn av det fryktelige de har sett på tv fra sin egen bakgård. ”Vi hører veldig mye rart. Blant annet har vi hørt at Mam Jelal (Jalal Tallabani, lederen av PUK) har sagt at de skal lage et monument her slik som de har laget for ofrene i Halabja, slik at folk skal komme og se på det som har skjedd her også.”

Mens vi har gravd oss fram til et bilde av det som skjedde i september 2001, har vi hørt landsbyens klager: Rektor Shawkat Mahmud Derveshs forteller at de mangler lærere, har tak som lekker, men mangler vann i kranene, mangler skolemateriell, møbler, klasserom og utstyr til 125 elever. Siden skolen ble gjenoppbygd da landsbyboerne vendte tilbake etter Anfal, har ingenting mer blitt gjort. Samfunnsfagslærer Salih Tofiq Majid oppsummerer: ”Her mangler vi absolutt alt og vi trenger hjelp. Når vi klager, får vi ingen svar.”

Det er bedre nå enn det var før, er svaret vi får av dem vi spør. En gammel kvinne i Tappe Korre forteller hvorfor det ikke var noe liv heller der før: ”Hver dag fra frokost falt bombene og jaget oss ut av husene, og vi lå som ville dyr på marken til vi kunne dra hjem igjen ved firetiden da skuddvekslingene og bombene sluttet.” I mengden som omgir oss er det en som påstår at Ansar selv skrøt av at bombene deres var blitt en daglig nyhet om Ansars eksistens og makt.

På vei til det tredje stedet i Kheli Hama hvor henrettelsene fant sted, hilser vi på to menn på taket til et hus og spør om hvordan de har det og hva de synes om nå i forhold til før. De svarer i munnen på hverandre, og vi oppfatter at de sier at alt er kaos nå, før var alt mye bedre.

Vi spurte også folk om de var redde for at Ansar eller Jund al-Islam skulle komme tilbake. De svarte at hvis USA trekker seg ut, er det mulig at de kan kommer tilbake med støtte fra Iran. Vi har sett at PUK ikke er sterk nok til å stå imot en slik allianse.

Hawlati-journalistene Serdasht og Amira hadde valgt årsdagen for slaget om ”Løgnberget” i Tapi Korre, 4. desember 2002, til sin reportasjetur til Kheli Hama. I artikkelen som de har skrevet etterpå, gjør de et poeng av at 53 PUK-peshmerga ofret livet på dette stedet, men at PUK ikke viste seg for en markering av dagen. Den historien de ønsket å fortelle om barna som hadde vært vitne til massakren, falt fordi landsbyboerne hadde rømt da massakren skjedde, slik at ingen barn var tilstede for å bevitne det. Etterpå så barna massakren omtalt på tv, og noen så resultatet av den i Halabja hvor ofrene ble lagt fram for identifisering. Toget av journalister som har gjort det samme som oss og tråkket rundt i landsbyen på jakt etter hendelsesforløpet 23. september 2001, er etter hvert blitt langt og trettende. I Hawlati 10. desember 2003 forteller Serdasht og Amira i stedet den historien landsbyfolket ønsker å fortelle. Den handler ikke om drap og våpenglam, men om Kheli Hama og Tappe Korres tap mens de var brikker i krigsspillet mellom PUK og Bzutnawai Islami, Komalai Islami, Jund eller Ansar al-Islam, eller hva de nå het de som PUK kjempet mot og som kjempet mot PUK – og glemselen etterpå. De har ikke engang litt asfalt til veiene, en regelmessig og tilfredsstillende legetjeneste, ikke en restaurering av de ødelagte skolene og husene, osv… osv…

Vi snur ryggen til Surén, Rangin og Sharam og forlater Kheli Hama. Særlig barna har hatt litt av en dag på grunn av oss. Vi kjører tilbake mot Tappe Korre med ”Løgnberget” og ”Hornberget”. Våre siste spørsmål gjelder dem. Når, hvor og hvorfor? En mann forteller at for mange, mange år siden hadde Sharazour en mektig hersker som het Bakra Sur – Den røde Bakr. Bakra Sur dannet sin første forsvarsborg, kalt Bakrawa, i Sharazour. Samtidig bygde han som ytterligere forsvarsverk Grdi Qåtcha og Grdi Bejach og ga dem til sin sønn. Noen påstår at Tappe Korre betyr ”Berget til herskerens sønn”, forteller mannen. Hvor lenge siden er ”mange, mange år siden”, spør vi? Mannen vet ikke.

Idet vi svinger ut på asfaltveien, ser vi restene av Bakrawa badet i ettermiddagsol.