Brødselgeren tidlig på morgenen

Tekst og foto: Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Medio november 2003

Gata vår er en ganske liten gate, et stykke fra sentrum. Den er uasfaltert, har et tjuetalls ganske nye hus, en god del høner og haner og mange husløse katter. Bak oss har vi en skog med ville hunder som uler om natta. I gata vår er det bare en nabo vis á vis, et ungt nygift par og vi (om en kan si det slik) som kommer fra Slemani. De andre naboene er innflyttere. Rett overfor oss bor et parlamentsmedlem fra Halabja og hans familie. Vi hører bønneropene og preknene fra moskeen i nærheten.

Nå om dagen hender det at det blåser så hardt eller striregner så mye at gata er øde og sølete. ”Rashaba” heter vinden som herjer i Slemani, eller ”Den svarte vinden”. Den varer gjerne i tre dager, kommer i kaotiske kast fra alle kanter og gjør det utrivelig ute. Regnet er like uforholdsmessig. Når det først – etter måneder med tørke – bestemmer seg for at tiden er inne, åpner himmelen seg og pøser vannet ned samtidig som det lyner og tordner. Men så kommer de solfylte dagene hvor gata vender tilbake til sitt vanlige liv.

Livet begynner med hanegal, om det ikke er brødselgeren som er først ute. Kvart over seks eller halv sju roper han ”germa o nerma samoooooon” eller ”varme og myke rundstykker” slik at det trenger gjennom søvnen og langt inn i drømmen. Han – og alle gateselgerne med ham – har en spesiell ropeteknikk som gjør at stemmen bærer utrolig bra. Det er vel også slik at dersom en har stått opp for å kjøpe ”samon” en morgen, så roper brødselgeren ekstra høyt de neste dagene for å rive en ut av senga en gang til. Så vi inngikk en avtale med ham om at han skal henge rundstykkene på porten vår hver morgen. Men det var før ramadan. Siden de som faster – og det er det mange som gjør – forlengst er ferdig med ”par shew” – eller måltidet før solen står opp – ved halvsju-tiden, kommer brødselgeren først et stykke ut på dagen nå.

Før klokka halv åtte er skolebarna og – ungdommene på vei i sine skoleuniformer. Dersom gutten vår skal tidlig på skolen denne dagen, kommer gjerne jenta i nabohuset for å spørre om de skal slå følge. Noe åtteåringen sjelden har lyst til. Det er trafikk av biler og gående i gata. Folk er på vei til jobben. Det er som andre steder: Hver morgen har en på følelsen av at det er de samme menneskene som går i samme spor og på samme måte som de gjorde i går og dagen før. Nå i ramadan har de aller fleste kvinnene et tørkle rundt hodet.

Om morgenen er også husmødrene i sving med feiekost og vannslange. Det ropes god morgen fra hus til hus. Og så begynner gateselgerne å komme. Grønsaker, mel, sukker, ris, olje, gasskolber til gasskomfyren, tomatpurré og olje, såpe, vaskevannsfat og bøtter. Fra håndkjerrene får en kjøpt kunstige blomster, tøfler og stoffer, truser og tannpasta og diverse ting. Det er vanskelig å komme på noe som ikke kommer forbi i løpet av en dag eller en uke, bortsett fra kjøtt. Fra husene tasser husmødrene kledd i serker eller nattkjoler ut for å handle.

Noen ganger oppstår det komiske situasjoner: En selger gauler at han har ris, sukker, linser og bønner, og vi roper til ham at vi vil kjøpe bønner. Da svarer han kanskje at han ikke har bønner. Når vi spør om hvorfor han roper at han har bønner, da, svare han at han er utsolgt, men vant til å rope sånn. Håndkjerrene er ellers et møtestedet for kvinnene i gata. Handelen tar gjerne et kvarter mens kvinnene diskuterer dagens tildragelser og bestemmer dagens meny ut fra håndkjerrens begrensede utvalg.

En gang i mellom kommer det en gutt på esel som samler inn tørt brød. En gammel mann har en tralle og livnærer seg av å hente mat-for-olje-rasjonen til folk. På grunn av mat-for-olje-programmet har alle lager av tørrmat hjemme. Derfor er det også ”gatekjøpere” som går rundt og kjøper opp folks overskuddslager av mel, linser, sukker og ris. Her forleden kom det lastebiler med arabiske sjåfører og hjelpemannskap som åpenbart kom sørfra, og som lastet sekker med ris inn i naboens garasje. Noen dager senere kom det biler fra Iran som lastet rissekkene opp på lasteplanet. Vi tror det er overskuddet av mat-for-olje-risen som blir omsatt på denne måten.

Noen av tilbudene er sesongbetonte: Nå på høsten har vi kunnet kjøpe parafin, ti ganger dyrere enn rasjonen, riktignok. Tankbilen som skulle levere rasjonen til gata vår, gjorde et mistenkelig kortvarig besøk. Det er kanskje parafinen til en annen gate som ble tilbudt til salgs i vår. Det har kommet teppeselgere forbi som bytter gamle tepper mot nye. Disse teppeselgerne kan være noen luringer som gjør god forretning på å bytte et gammelt, verdifullt teppe mot et nytt og mye mindre verdifullt et. Men da vi pakket ut teppene for vinteren i går og så støvet som hadde samlet seg i de gamle teppene, og sammenlignet dem med fjorårets nyanskaffede teppe, fant vi ut av vi kanskje var mindre lure enn luringene likevel.

Siden halvparten av barna går på skolen om formiddagen, og halvparten om ettermiddagen, er det alltid barn som leker i gata. Men det er rundt mørkets frembrudd en varm kveld at lekeaktiviteten er størst. Ungene sparker fotball, leker med klinkekuler, triller bildekk, tenner bål. Om kvelden hender det rett som det er at strømmen blir borte en time eller to. Da er det svakt, flakkende lys fra lommelykter og parafinlamper i gata. Et og annet hus har en generator som gir sterkere lys. Når det er varmt og alle tilbringer mørkleggingstiden ute, klappes det når strømmen kommer tilbake.

Alle hilser på alle. Rett som det er hender det at det ringer på døra, og utenfor står en nabo med en gave til familien. Det kan være et stykke kjøtt, kylling, søtsaker eller frukt. På denne måten gjør naboene velgjerninger mot hverandre, for at Gud skal velsigne en av deres kjære avdøde. Vi diskuterte disse velgjerningene forleden med svigermor, om det ikke er bedre å gjøre en velgjerning mot noen som virkelig trenger det enn mot den ganske velfødde middelklassen i gata vår. Men her sier ordtaket ”Velgjerninger mot ens slektninger, ikke mot dervisjer”. Regelen i gata er ellers hjelpsomhet. Når svigermor, som er dårlig til bens, trenger en drosje, roper hun ned til ungene i gata, som løper for å hente bil til henne. I dag var vannet i kranene brunt på grunn av regnet i går. Naboens barn ringte på døra vår og da vi kom ut, ropte moren fra den andre siden av gata og spurte om vi hadde en flaske drikkevann til overs. Selvfølgelig hadde vi det.

Det som er mest spennende for tiden er om, og eventult hvor lang tid, det tar før gata blir asfaltert. Vi har hatt flere besøk av en lastebil som heller ut grus, og en bulldoser som ser ut til å planere gata før den skal asfalteres. Vi spurte bulldosersjåføren hva han holdt på med, men han kunne si annet enn at han gjorde som han hadde fått beskjed om. Før bulldoseren kom, var gata hardstappet og kunne stå imot en regnskyll. Men nå, etter bulldoserens besøk, mener svigermor at alle steinene i gata er samlet foran vår inngangsdør, og for hver gang det regner blir gata mer gjørmet med dype bilspor, slik at bulldoseren nok må komme tilbake før gata asfalteres. Vi har tenkt å ta oss en tur til kommunen for å spørre om hva det er som skjer. Kanskje det vil føre til at gata omsider blir asfaltert. Hvem vet?

November 2003