Tekst og foto: Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

Medio oktober 2003

Det gikk lenge rykter om at ingenting kom til å skje denne dagen. Det var kanskje et håp som slik ble uttrykt. Eller en forventing om at også de nye pengesedlene var tomme amerikanske løfter. Men etterhvert som dagen nærmet seg, ble det klart at flyene med nye pengesedler var ved å ankomme fra England. På tv så vi saddamdinarene brenne lystig i grådige ovner uten at noen så ut til å felle en tåre over at denne lett kopierbare liksompengen gikk opp i røyk. Vår ”sveitsiske” dinar, derimot, det er en annen historie. Den er den gamle, ordentlige irakiske pengeseddelen fra før Gulf-krigen og FN-sanksjonene. Trykket som den er i England, er eneste grunnen til at den kalles sveitsisk, at sveitsiske banker er så fordømt bra. Og bra har den ”sveitsiske” dinaren vært for Kurdistan. Den har gitt relativ økomisk stabilitet i retur for et begrenset opplag og pengeseddelteknisk kvalitet. Det er med en viss kjærlighet vi bærer på våre besværlige tykke bunker med 5 og 10 dinar-sedler – verdt omtrent 3 og 6 kroner. Fillete, fettete, hullete, istykkerrevne er det dertil for få av dem. Derfor har store innkjøp blitt gjort i dollar – som presser prisene i været. Derfor er lønninger blitt utbetalt i dollar – i små dollarsedler som har en lavere vekslingsverdi enn de store sedlene i basaren. Ingen kan med rette påstå at seddelsituasjonen i Kurdistan er holdbar. Men vekslingskursen mellom saddamdinaren og den ”sveitsiske” ble satt for måneder siden til den ”sveitsiske” dinarens disfavør. 150 Saddam-dinar mot 1 ”sveitsisk” dinar mens det så sent som dagen før den 15. var 166 Saddam-dinarer å betale mot 1”sveitsisk” dinar i dollarbasaren i Slemani. Her er den 15. oktober ingen jubeldag.

Dagene før den 15. hører vi bare de folkene som har penger, snakke om de nye sedlene. De uttrykker usikkerhet og holder fast på sine dollar. Men vi har også besøk av Mahabad som har vært så uheldig å ha en god del gamle 25 dinar-sedler på kistebunnen, – disse sedlene som har vært ubrukelige siden Saddam trakk dem tilbake i 1993. Mahabad registrete disse sedlene i 1993, og nå ser hun fram til omsider å kunne innløse dem i brukbare penger.

På formiddagen den 15. tar vi drosje til basaren for å finne ut hva som skjer. Vi pleier å ta drosje. Det kryr av drosjer i Slemani, og de er latterlig billige. En tur koster 5 til 7 dinarer – 3 eller 4 kroner. Kvaliteten på drosjene er tilvsvarende. De fleste er omtrent i samme forfatning som de utslitte dinarsedlene. Men nå dukker det opp stadig flere flunkende nye gule Nissan Sunny 2002-modell i gatene. Nye drosjer – nye pengesedler – nye tider. Drosjen vi tar er imidlertid gammel og temmelig bensinluktende. Vi spør sjåføren om hva en drosjetur vil koste med de nye pengene, men han virker helt uinteressert og sier at det får andre bestemme. Han har rett. Han blir ikke rikere om han nå får betalt 1000 ”nye” dinarer for turen. Til det er den irakiske økonomien altfor ødelagt og Iraks utenlandsgjeld altfor stor – 383 milliarder dollar. Utenfor Rafidain-banken i Mawlavigaten er det er lang kø. Køen blir organisert av bevæpnede vakter som er alt annet enn truende og slipper oss inn når vi vifter med vårt kamera. På den andre siden av gata står en klynge skuelystne, som venter på en anledning til å ta den nye pengeseddelen i øyensyn.

Inne i banken har strømmen gått – en temmelig vanlig tildragelse som får temperaturen innendørs til å stige til ubehagelig nivå. Det er køer og hektisk aktivitet. Den sedvanlige ansamlingen av kvinnelige ansatte som ser ut til å foreta seg ingenting, sitter og tar seg ut. Med vårt kamera og våre spørsmål å stille, slipper vi uten dikkedarer og forhåndsavtale inn til bankdirektør Delshad Ahmed Karim, som trass en stadig strøm av kunder med papirer som skal underskrives, spørsmål som skal besvares, hender som skal trykkes, tar han seg tid til å svare på våre spørsmål.

25% av Kurdistans formue forsvinner med den nye seddelen, forteller han. Mens banken har en kunstig høy vekslingskurs overfor dollar å holde seg til, kommer dollarbasaren, som holder til så å si utenfor vinduene hans, å bestemme den riktige kursen. Iran og Tyrkia og Syria, som har kjøpt sveitsiske dinarer for å ramme den kurdiske økonomien, kommer til å skynde seg å veksle sine ”sveitsiske” dinarer til dollar. Det samme kommer de som har penger å gjøre. Derfor kommer dollarkursen til å gå opp. Derfor kommer prisene til å bli presset i være. Derfor er det lenge til Slemani blir kvitt sin dollarbasar.

Det var ingen lystig bankdirektør vi traff på den irakiske økonomiens d-dag. Fra banken – hvor vi ser at bunkevis med saddamdinarer blir levert inn – begir vi oss over Mawlavigaten til pengevekslerne i basaren. Hos dem er det ”business as usual”. De står der med hendene fulle av dollar og sveitsiske dinarer og er like nysgjerrige på den nye dinaren som oss. Dollarkursen er ennå upåvirket av den nyankomne pengeseddelen. Den ”sveitsiske” dinaren må visst gjøre tjeneste en stund til. Sant å si er nykommeren nesten ikke å oppdrive. Det tar en stund før det dukker opp et eksemplar som vi alle kan beskue. Utseende er det ingenting å si på. Alle er enige om at som pengeseddel betraktet er den fin. Kvalitetspapir og seddeltekniske detaljer for å hindre forfalskning. Vi er alle seddeleksperter denne dagen. Dertil ligner den nye seddelen på ”vår” dinar. Rent bortsett fra seddelverdien da, med tall høyere enn noen har villet ta alvorlig på en pengeseddel på aldri så lenge her i Kurdistan. En av sedlene har bilde av et kurdisk fossefall, en annen bilde av en kurdisk bonde, det kunne kanskje hjulpet litt, men teksten er bare på arabisk og på engelsk. Kurdiske patrioter ser ingen grunn til å juble, og ikke jubler pengevekslerne heller.

Saken blir tatt opp på et innringningsprogram om aktuelle politiske saker på PUKs satelitt-tv Kurdsat. Når det gjelder den manglende kurdiske teksten, forklarer eksperten at bare en ekte irakisk regjering kan endre utseende og tekst på Iraks pengesedler. Mange spør også om hvorfor en la saddamdinaren og ikke den ”sveitsiske” dinaren til grunn for de nye sedlene. Hva skal en med så mange nuller? Vil ikke USA ødelegge den irakiske økonomien med disse nullene på samme måte som økonomien i Tyrkia og Syria er ødelagt? Nullene svarer til Iraks ødelagte økonomi, svarer eksperten, kanskje faller disse nullene etter et eller to år. Dersom økonomien bedrer seg. I Afganistan har allerede tre nuller falt… Et knapt beroligende svar. For er det slik at den økonomiske misæren er større desto flere nuller det er på den laveste seddelverdien, kan vi med de to ekstra nullene det nå skal handles med, vente en betydelig forverring av Kurdistans økonomi.

Nå har det gått en uke. Fremdeles glimrer den ”nye” dinaren med sitt fravær. Vi samler opp flere og flere istykkerrevne ”sveitsiske” dinarer i veska. Det er akkurat som om oppløsningsprosessen har akselerert de siste dagene. Innen kort tid må vi kjøpe en taperull. Vi har tidsfrist til 15. januar. Men snart blir lønningene utbetalt i nye sedler, snart må prisene tilpasses, snart kommer den hit også. Snart må vi ha nye dinarer i lomma i tillegg til ”sveitsiske” dinarer og dollar. Saddamdinarer har vi bare som suvenir. Nå betaler vi 1 dinar for tre brød, snart skal vi betale 50 dinarer for 1 brød. Ikke rart at Kurdistan utsetter de ”nye” dinarene. Det er kanskje snakk om å vente på Godot, eller på en bedre kurs i pengevekslerbasaren. Ennå har vi ikke har sett en eneste ”sveitsisk” dinar brenne.

I sør er selvsagt historien en helt annen, som når det gjelder det aller meste. Der har de tatt de nye dinarene i bruk. Kanskje bortsett fra i Faludja, da.