Far og sønn på vei til første skoledag med de andre barna. Foto: Inger Østenstad.

Tekst og foto: Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad

22. september

Det er skolestart i Slemani. Klokka er før åtte om morgenen. Skolebarna i gata er spente og ivrige. De lar seg fornøyd fotografere. De begir seg avsted i samlet flokk. For vår åtteåring er det første kurdiske skoledag. Han har gruet seg, vært spent, nektet å gå på skolen, gledet seg i mange dager. Han har frustrert forsøkt å lære å lese og skrive med nye bokstaver på én dag – og gitt opp. Han har trukket i skoleuniform – svarte bukser, hvit skjorte og rødt slips. Den virket fremmed først: – Hvorfor må vi gå i uniform? Et spørsmål uten enkle svar. Etter et par dager på skolen er det likevel greit med uniformen. Det gjør ham til en i flokken, en som hører til, selv om han ikke kan språket så godt ennå, og han egentlig er for stor til å gå i første klasse, hvor han er plassert i tre måneder for å lære å lese og skrive med annerledes skrift.

Barneskolen hvor han har begynt, er den som ligger nærmest oss. En eliteskole, sies det, Peshawa skolen, oppkalt etter kallenavnet til Kazi Mohamed, danneren av Mahabad-republikken, hvor Slemanis ministre og notabiliteter sender sine barn. Guttens far har tatt jobben med å være sammen med ham på skolen de første dagene. De kommer tilbake med fortellingen om en helt annen skolehverdag som fungerer etter andre regler og prinsipper. Tre dager i uka er det skole om formiddagen, tre dager i uka om ettermiddag. Klassen er stor, hele 42 elever i førsteklassen. Tre av elevene har dumpet og går første klasse om igjen. Fem skoletimer à førti minutter med fem minutters friminutt mellom gir kaotiske tilstander gjennom trange dører når alle skolens elever skal presse seg ut fortest mulig. Ikke lett å være seks år og nybegynner da. Er det startproblemer i det nye skoleåret, eller er det helt vanlig at første klasse, allerede andre skoledag, blir overlatt til seg selv uten lærer en hel skoletime? To timer uten lærer andre skoledag… Guttens far, som har jobbet i norsk skole i mange år, savner dens organisering og organisatoriske grep og stepper inn som lærer.

Det vi ser er at gutten kommer fornøyd tilbake fra skolen. Stolt viser han fram bøkene han har fått. Bøker på kurdisk til å lære nye tall, nye bokstaver og knekke lesekoden en gang til på et nytt språk. I en mattebok er det overraskende nok bilde av Saddam på første side. De bruker de bøkene som de har på lager, forklarte læreren. Vanligvis klipper de ut bildene og Saddams irakiske flagg, sier rektor, men de har ikke hatt tid nå. Gutten vet hva han skal gjøre med Saddam og tar ham straks under behandling med tusj og penn til han er en ugjenkjennelig djevel i noe som ligner Harry Potters skoleuniform. Det vekker stor forlystelse på skolen dagen etter, og de andre elevene går også løs på Saddam. Gutten øver seg på de nye tallene og bokstavene. Han lærer språket i ekspressfart, ser det ut til. Skolen har brutt isen for ham. Nå herjer han rundt i gata sammen med de andre barna om kvelden tilsynelatende uten kommunikasjonsproblemer.

Tolvåringen vår går det ikke like glatt for. Hun skal begynne i første klasse på ungdomsskolen. Hvis hun får lov. Møtet mellom en karakterfri norsk skole og en kurdisk skole som er prestasjons- og karakterorientert er ikke helt uproblematisk. Vi begynte med å gå til Nermin Otman, Slemanis kvinnelige utdanningsminister (som akkurat i dag, melder radioen, har skiftet jobb og er blitt forfremmet til det kurdiske ministerrådet). Gjennom de øverste skolemyndighetenes tette sikkerhetsforanstaltninger, ble vi vist inn til en travel og konsentrert sjef som hilste på kurdisk, men kunne snakke med oss på svensk og lyttet mens vi forklarte saken med våre to barn som vi ønsket å få plassert i kurdisk skole. Uten noe om og men tok hun en telefon til en av sine underordnete og henviste oss til ham. Vi overleverte dokumentene vi har fått fra skolen i Norge. Han ba oss komme tilbake neste dag. Da ville dokumentene være oversatt til kurdisk, sa han. Det var de imidlertid ikke, så vi – eller barnas far, for å være mer nøyaktig – dikterte omhyggelig oversettelsen til hans sekretær. Igjen ble vi bedt om å komme igjen neste dag. Da ville dokumentene være renskrevet og klare til å stemples og underskrives av ministeriet. Neste dag var imidlertid avdelingssjefen på reise til Khanaquin. Neste formiddag var han på plass og papirene ble stemplet og undertegnet. Han sendte oss videre til skoleetaten, som praktisk nok holder til i samme bygning, for å få ministeriets vedtak oversendt til skolen av skoleskjefen. Skolesjefen selv var imidlertid ikke å oppdrive på sitt kontor. Der satt det tre pene, unge damer som ikke så ut til å ha andre oppgaver enn å fortelle alle de som presset seg sammen for å få treffe ham i den trange, tette gangen foran kontoret, at kak Ata ikke var til stede. Om ettermiddagen ble omsider dokumentene behørig stemplet og underskrevet av skolesjefen selv. Vi tok dem fortrøstningsfullt med oss til Det forbilledlige gymnaset Shehid Jabar, den engelsk/kurdiske skolen hvor vi håper at tolvåringen skal begynne så snart som mulig. Der ble papirene blankt avvist av en ubøyelig, byråkratisk innstilt rektor som ikke visste hvordan han skulle registrere papirene som ble overlevert på denne måten uten konvolutt. Siden den norske dokumentasjonen på 12-åringens skolegang manglet, visste dessuten ikke rektoren på hvilket grunnlag departementet og skoleetaten hadde truffet sin avgjørelse om å la jenta begynne i 1. klasse på ungdomsskolen. Tilbake til departementet hvor skolesjefen prompte truet med å vanne ut leveren til den motstridige rektor om han ikke sluttet å lage problemer og rettet seg etter departementets vedtak.

Så der står saken. Nå er det torsdag, som er en vanlig skoledag, og i morgen er det fredag, som er fridag. Byråkratene i både departement og skoletat har fri begge dager. Derfor må vi vente til lørdag for å forfølge saken videre. Vi er spente på hvordan det kommer til å gå for seg med den varslete levervanningen.

Men vårt innblikk i kurdisk byråkrati gjør det ganske forståelig at skolemyndighetenes kontorer fortoner som en maurtue av folk som utrettelig traver fram og tilbake i sine forsøk på å finne det riktige kontoret og den riktige personen som kan bringe deres sak et skritt nærmere en løsning.