Av Mehmed Uzun
Oversatt fra svensk av Kari Bolstad
Cappelen

Anmeldt av:
Svein Johs Ottesen
Aftenposten

Følelsessterkt, ordrikt moderne epos om livets motsetninger.Mehmed Uzuns bok, "Lys som kjærligheten, mørk som døden", er en roman om blant annet fanatisk nasjonalisme, diktatur og ond og brå død.

Handlingen er lagt til landet Storriket. Den foreldreløse barnehjemsgutten Baz - det betyr falk - er offiser med spesialoppdrag å forfølge Fjellfolket. Kevok - som betyr due - tilhører denne forfulgte minoriteten, som standhaftig fastholder sin motstand mot å bli fratatt sin kultur, sitt eget liv. Advokatdatteren Kevok, som er vokst opp i Storrikets hovedstad, slutter seg til det Baz og Storrikets makter og myndigheter oppfatter som Fjellfolkets opprørsstyrker.

Den som forteller historien om Baz' og Kevoks' livsskjebner, er en forfatter utenfra. Han trer inn i teksten og er nærværende aktør. I klassisk muntlig fortellertradisjon - som man finner i kurdisk kultur og eksempelvis i klassisk afrikansk oratur - utbrettes de to fiendenes livshistorie, ordrikt, omstendelig og sakte - ikke uten innslag av følelsesbrunst - men du så dramatisk.

Leserens plattform er fra begynnelsen av kunnskap om hvordan det hele vil gå: Baz og Kevok går i døden sammen. Og: Baz - vet leseren - er en annen enn han livet igjennom selv har trodd.

"Lys som kjærligheten, mørk som døden" er en roman om fanatisk nasjonalisme, diktatur, ond og brå død, konfrontasjoner mellom lojalitet og svik, kvinne og mann. Fortelleren har kan hende til oppgave å legge frem sin beretning så nøkternt og "upartisk" som mulig. Det går ikke, i teksten er det tross alt lyset som har overtaket - midt i alt hatet, alt blodet. Han gjør det i et toneleie han deler med den muntlige eventyrfortellerens.

Uzun har skapt et moderne epos som blant annet plederer myter, sagn og språk som et folks viktigste kraftkilde. Og voldens maktesløshet som middel til orden. I sin forsvarstale i rettssaken om romanen (gjengitt bakerst i boken) avviser han at verket handler om et konkret land og et konkret folk. Han kan imidlertid ikke holde leseren fra å forbinde teksten med nettopp hans eget folk og dets skjebne.