Kurderne utgjør omkring 30 millioner mennesker og er verdens største etniske og språklige minoritet. Flesteparten lever i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, et mindre antall i Armenia og Russland, og et større antall har emigrert eller flyktet til Europa og USA.

Av Beate Slydal, politisk rådgiver i
Amnesty International Norge
og styreleder i RKR.

Det store flertallet av kurdere er sunni-muslimer, mens omkring tre millioner er alevitter. Det finnes flere små religiøse grupperinger innenfor islam som mindre kurdiske grupperinger er tilsluttet, og yazidisim som er en religion som har tatt opp i seg elementer fra nesten alle religionene i området. Yazidisims tilhengere, som i dag kun utgjør omkring 100.000 personer, er blitt utsatt for langvarig forfølgelse og trakassering av sine muslimske naboer. Religion utgjør imidlertid ikke noe avgjørende element for kurdisk identitet eller for kurdernes kamp for sine rettigheter.

Det kurdiske språket tilhører den indo-europeiske språkgruppen, og har dermed samme tilhørighet som norsk og farsi i motsetning til for eksempel tyrkisk og arabisk. Det finnes flere kurdiske dialekter hvorav de to største er kurmanji og sorani, og flere underdialekter som gurani, kirmanshahi, leki og zaza. Kurmanji praktiseres nord for Mosul i irakisk kurdistan, i det tidligere Sovjetunionen og i Tyrkia, og sorani i Iran, sør for Mosul i irakisk kurdistan og Syria. Skrifttegnene som anvendes varierer avhengig av hvilket land kurderne lever i, og omfatter latinsk, arabisk, persisk og kyrillisk. De språklige forskjellene er såpass store at det ofte ikke vil være mulig for kurdere med ulike dialekter å forstå hverandre.

Kurderne i Tyrkia, Iran, Irak og Syria er undertrykket som folk, og generelt fratatt retten til å bruke det kurdiske språket i undervisning eller i offentlig forvaltning, og på TV eller radio. Retten til å synge og spille kurdisk musikk, og å skrive og utgi kurdiske tidsskrifter og bøker er forbudt eller begrenset avhengig av hvilket land de lever i, likeså retten til å undervise i kurdisk historie. All politisk virksomhet som fremmer kurdernes rett til å bruke eget språk og forvalte egen kultur og historie blir møtt med sterk skepsis og sanksjonering fra de gjeldende regimer. Og regimene slår hardt ned på all aktivitet til fremme for selvstyrte kurdiske områder.

Konsekvensene av landenes repressive politikk er sensur og forbud mot kurdisk litteratur, og fengsling og tortur av journalister, redaktører, forfattere, menneskerettighetsaktivister og politikere. Mange er blitt ofre for utenomrettslige henrettelser og såkalte "forsvinninger" i kampen for kurdernes rettigheter.

Legenden
Legenden forteller at en gang for lenge siden, mens solen ennå var på hell sendte kong Salomon fem hundre av sine stauteste menn ut i verden for å finne fem hundre vakre piker til kongen. Etter å ha reist i dager og år hadde mennene oppfylt kongens befaling, og funnet fem hundre skjønnheter, hvitere enn månen og søtere enn en mainatt. Kong Salomon døde imidlertid før de rakk å komme tilbake. Da giftet mennene seg med pikene og de fødte mange vakre barn. Det heter at dette var opprinnelsen til det kurdiske folk.

Religionen yezidisim er knyttet til denne legenden, og dens utøvere tilber solen. Bildet av den glødende solen er den dag i dag symbol på det kurdiske flagget.


Eldre kurdisk historie
Kurderne er et gammelt folk hvis aner går hele 4000 år tilbake i historien. På den tiden innvandret det et indo-europeisk folk til Midtøsten som slo seg ned ved Zagros-fjellene. Den første omtalen av kurdere er mer enn 2000 år gammel, og de ble da kalt cyrtii. Begrepet 'cyrtii' ble imidlertid ikke forstått som beskrivelse av en etnisk gruppe. Og når begrepet 'kurder' dukker opp åtte hundre år senere anvendes det som en sosioøkonomisk beskrivelse av et nomadisk folk. Det er først senere at begrepet 'kurder' knyttes til etnisk identitet.

Navnet Kurdistan dukker første gang opp i dokumenter fra år 1159. Tre hundre år senere var det kurdiske territoriet innlemmet i det ottomanske riket, og siden den gang har kurderne båret våpen for å forsvare sin rett til egen identitet og kultur.

Det første store kurdiske opprøret mot tyrkerne ble ledet av sheik Abdul Salam Barzani i 1914. Da opprøret ble slått ned flyktet Barzani til det daværende Russland. Dagens leder av det kurdiske demokratiske partiet (KDP) i Irak, Masoud Barzani, er direkte etterkommer av sheik Barzani.


Nyere historie
Da fredskonferansen i Paris fant sted i 1919 ved avslutningen av 1. verdenskrig, fikk den kurdiske generalen Sharif Pasja vite at stormaktene planla å gå inn for etableringen av en armensk stat. Sharif Pasja dro da umiddelbart til Paris for å kreve at det også måtte etableres en egen kurdisk stat. Kravet ble nedfelt i Sèvres-avtalen 20. august 1920, og den tyrkiske sultanen Mehmet VI, ble tvunget til å godta avtalen. Den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal, også kalt Atatürk, som felte sultanatet i 1923, godtok lenge kravet om en egen kurdisk stat - inntil stormaktene endret syn. Da den endelige fredsavtalen ble undertegnet i Lausanne den 24. juli 1923 var den armenske og den kurdiske staten som ble nedfelt i Sèvres-avtalen fjernet med et pennestrøk. Aldri noen gang har kurderne vært nærmere opprettelsen av en egen kurdisk stat.

Atatürk skal selv ha uttalt følgende: "I de kurdiskbefolkede områdene anser vi det nødvendig skritt for skritt å opprette en lokalforvaltning. Nasjonenes rett til selvbestemmelse og egen forvaltning er som prinsipp akseptert over hele verden. Vi har også akseptert dette prinsippet."

Den første uavhengige kurdiske republikk ble imidlertid erklært opprettet 22. januar 1946. Dette var den såkalte Mehabad republikken, som eksisterte innenfor Irans grenser i elleve måneder. Den iranske høyesterett dømte den kurdiske republikkens leder, Kazi Mehmet, til døden for høyforræderi.


Kurderne i Tyrkia
Av de nærmere 70 millioner menneskene som lever i Tyrkia utgjør kurderne omkring 15 millioner. Fram til 1990-tallet ble ikke kurderne anerkjent som en egen folkegruppe, men kun omtalt som "fjelltyrkere." Og det ligger fremdeles stor politisk sprengkraft i begrepene 'kurder', og ikke minst 'Kurdistan'. De fleste kurderne lever i sørøst Tyrkia, men et stort antall lever også i storbyene i de vestlige delene av landet som Istanbul, Ankara, Izmir og Bursa .

Tyrkia har som medlemsland i NATO og Europarådet gitt sin tilslutning til at den tyrkiske stat skal være fundert på respekten for de demokratiske og menneskerettslige prinsipper. Og som deltakerland i OSSE var Tyrkia i 1990 med på å vedta det såkalte "København-dokumentet", som er det sterkest internasjonale dokumentet til forsvar for minoriteters rettigheter. Tyrkia, som allerede har en tollunion med EU, ble i 2000 godkjent som søkerland til å få fullt EU-medlemskap. Et av EUs sterkeste ankepunkter mot Tyrkia er nettopp spørsmålet om kurdernes rettigheter, landets manglende respekt for menneskerettighetene generelt og svake demokratiske institusjoner.


Grove menneskerettighetsbrudd
Det tyrkiske regimet er ansvarlig for grove og systematiske brudd på menneskerettighetene, noe som dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Generelt er det ingen reell ytrings- og organisasjonsfrihet i Tyrkia. Organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdernes rettigheter, som holder til på den politiske venstrefløy eller som er islamister forbys eller overvåkes, og medlemmene trues og fengsles. Ved opprettelsen av den tyrkiske republikken i 1923 ble interne og eksterne fiender av den tyrkiske stats enhet definert. De interne fiendene er definert som: sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere, armenere og andre etniske minoriteter.

Kurderne og deres støttespillere er de gruppene som i størst grad utsettes for forfølgelse og overgrep. Tyrkia har i en årrekke vært det landet i verden der flest journalister og skribenter har blitt fengslet, og det er ikke tillatt å undervise på kurdisk eller i kurdisk historie. Antallet såkalte "forsvinninger" er gått ned, men omfanget av tortur har igjen økt siden 2001.


Politiske partier: HADEP
Når det gjelder kurdisk politisk virksomhet så klarte Det demokratiske partiet (DEP), som senere ble HADEP, ved parlamentsvalget i 1992 å få 22 representanter inn i det tyrkiske parlamentet. Dette til tross for at partiledere og medlemmer var blitt utsatt for trusler, de fleste av partiets møter var blitt forstyrret av sikkerhetsagenter og et stort antall medlemmer og støttespillere var blitt fengslet, torturert og drept. I 1994 blir seks fremtredende representanter, inkludert partilederen, fratatt sin immunitet og dømt til fengsel, fordi de talte kurdernes sak. En av de fengslede er Leyla Zana, som flere år på rad har vært en aktuell kandidat til Nobels fredspris. Siden partiet ble forbudt endret det navn til HADEP, men har senere ikke lykkes å få noen representanter inn i parlamentet. HADEP gjorde imidlertid et "brakvalg" ved det siste fylkes- og kommunevalget i 2001 og fikk ordførerposten i de fleste byene sørøst i Tyrkia. Undertrykkelsen og forfølgelsen av partiets ledere og støttespillere fortsetter til tross for at HADEP faktisk er et legalt parti. I mars 2003 ble HADEP ulovlig i Tyrkia. DEHAP har nå vokst sterkere frem og erstattet HADEP etter at det ble ulovlig.


Politiske partier: PKK
Det kurdiske arbeiderpartiet PKK (Partiya Karkari Kurdistan) springer ut av organisasjonen "Ankaras demokratiske forening for høyere utdanning", som ble dannet av en venstreorientert forening for tyrkiske og kurdiske studenter ved Universitetet i Ankara. En student som markerte seg i denne forsamlingen var Abdullah Öcalan, senere også kalt Apo (onkel). Etter militærkuppet i 1980 dro Öcalan sammen med en liten gruppe tilhengere til Syria. Her bygde han opp PKK fundert på en marxist-leninistisk ideologi og det som på folkemunne ble kalt "apoisme". PKK startet sin væpnede kamp mot den tyrkiske hær og for kurdernes rettigheter i 1984. I løpet av krigføringen har mer enn 30.000 mennesker blitt drept, 3-4000 kurdiske landsbyer er blitt jevnet med jorden av tyrkiske myndigheter og omkring 2 millioner kurdere er blitt flyktninger i eget land.

I november 1998 truet Tyrkia med militæraksjoner overfor Syria dersom ikke PKK og Öcalan ble nektet opphold i landet. Öcalan ble drevet på flukt, og etter en fluktrute som omfattet Russland og flere land i Vest-Europa ble han den 16. februar 1999 utlevert til Tyrkia av kenyanske myndigheter. I Kenya hadde Öcalan oppholdt seg på den greske ambassaden. Utleveringen kunne finne sted etter et omfattende samarbeid mellom tyrkisk, amerikansk og israelsk etterretning.

Den 29. juni 1999 ble Öcalan dømt til døden for høyforræderi. Hans advokater har anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg hvor saken fremdeles er til behandling. Tyrkiske myndigheter står fast ved dødsdommen, men nøler med å iverksette den bl a i påvente av Strasbourgdomstolens kjennelse.


Kurderne i Syria
Av en totalbefolkning på omkring17 millioner utgjør kurderne anslagsvis 1.5 - 2 millioner. Syriske myndigheter har ikke anerkjent kurderne som en egen etnisk minoritet. Det kurdiske språket er ikke tillatt brukt i offentlige sammenhenger som i undervisning på skoler, på offentlige kontorer eller på arbeidsplasser. For at kurderne skal kunne gi sine barn kurdiske navn må foreldrene søke sikkerhetspolitiet om tillatelse. Og alle kurdiske stedsnavn er byttet ut med arabiske navn.

Det har vært unntakstilstand i Syria i mer enn 30 år, og det finnes ingen reell ytrings- og pressefrihet, organisasjonsfrihet eller politisk frihet i landet. Det regjerende Baath partiet har hatt enerådende makt siden kuppet i 1963, og ingen kritiske opposisjonspartier er tillatt. De syriske partiene som får eksistere, kan mer eller mindre regnes som søsterpartier til Baath partiet. Under folketellingen i 1962 ble 120.000 kurdere fratatt sitt syriske statsborgerskap og pass. I dag utgjør disse og deres slektninger mer enn 300.000 statsløse personer, som har mistet alle de rettighetene som ligger i et statsborgerskap; rett til utdannelse, til å stemme ved politiske valg m.m.


"Arabifisering"
I 1973 opprettet myndighetene det såkalte arabiske belte (al Hazim al 'arabi) opp mot grensen til Tyrkia. Det ble erklært at de kurdiske landsbyene i dette området skulle "arabifiseres". I praksis innebar dette at arabere fra andre byer og fylker ble flyttet inn i de kurdiske områdene og kurdernes jord og eiendommer konfiskert. I 1973 gikk daværende president Hafiz al-Asad bort fra denne politikken, men araberne som allerede hadde flyttet til området fikk bli og beholde eiendommene de hadde tatt fra kurderne.

Det finnes illegale kurdiske partier, organisasjoner og tidsskrifter, og personer tilknyttet disse utsettes for overvåking, trusler, fengsling og tortur. Partiet Yeketi er et av de største kurdiske partiene og mange av dets støttespillere trakasseres og arresteres. På nasjonalpolitisk plan er kurderne ikke representert verken i regjeringen eller i parlamentet. På grunn av såkalte "sikkerhetshensyn" er kurdiske studenter fra høyskoler og universiteter nektet adgang til militære akademier.

Når det gjelder arbeidsmarkedet har kurdere ikke adgang til stillinger i offentlig sektor dersom de ikke fornekter sin kurdiske identitet, betaler bestikkelser og godkjennes av sikkerhetspolitiet. Og de er helt utelukket fra stillinger innen diplomati og forsvar. Mange kurdere opplever å bli oppsagt fra sine stillinger, særlig innen utdanningssystemet og media, fordi de utgjør en "sikkerhetsrisiko".


Kurderne i Iran
Den kurdiske befolkningen utgjør omkring 8 millioner mennesker av en totalbefolkning på rundt 70 millioner. De iranske myndighetene har hatt en forholdsvis liberal holdning til det kurdiske språket som fritt har kunnet anvendes i private sammenhenger, og regionen med størst kurdisk befolkning kaller myndighetene selv for Kurdistan.

Kurderne deltok aktivt i revolusjonen i 1979 for å styrte sjahens regime, og var blitt lovet større kulturell frihet og kurdisk selvstyre i de kurdiske områdene innenfor Irans grenser. Disse lovnadene var ikke mye verdt, og i 1980 erklærte Ayatollah Khomeiny 'jihad' (hellig krig) mot kurderne, som i motsetning til shia-muslimene er sunni-muslimer.

Det ble iverksatt omfattende overvåking og undertrykking av kurderne, og 200.000 iranske soldater ble utstasjonert i de kurdiske regionene. I 1994 startet regimet å minelegge de kurdiske områdene, slik at det ble både vanskelig og farlig for kurderne å drive jordbruk og husdyrhold, noe som er blant deres viktigste inntektskilder. En rekke kurdiske landsbyer ble ødelagt og befolkningen deportert, og mange kurdere mistenkt for politisk virksomhet ble fengslet, torturert og henrettet. De kurdiske områdene var lenge lukket for internasjonal presse og utenlandske menneskerettighets-organisasjoner, og det er fremdeles vanskelig for utlendinger å ta seg inn i områdene for å kartlegge og skrive om forholdene.


Likvidering av kurdiske politiske ledere
All partipolitisk virksomhet til fremme for kurdisk selvstyre og politisk innflytelse har vært og er strengt forbudt. De to eldste og mest innflytelses-rike kurdiske partiene er Komala som ble etablert i 1942, og det Kurdiske demokratiske parti (KDPI) som ble opprettet i 1945. De to partienes ledere og medlemmer er blitt utsatt for forfølgelse og drap. To av KDPIs mest prominente ledere ble begge likvidert mens de var på møter i utlandet, og drapene vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Generalsekretær Dr. Ghassemlou ble drept i Wien 13. juli 1989, og Dr. Sharafkandi i Berlin 17. september 1992. Personene som drepte Sharafkandi ble arrestert, og det viste seg at de bar iranske diplomatpass. Rettsaken som fulgte avslørte at det var direkte bånd fra høyeste politisk hold i det iranske regimet til drapsmennene. De ble dømt av en tysk domstol som også ansvarliggjorde ledelsen i det iranske presteskapet. Dommen er kjent som Mykonosdommen, og førte til at all diplomatisk og økonomisk kontakt mellom Tyskland og Iran for en periode ble "lagt på is".


Kulturell oppblomstring
Etter arrestasjonen av PKK lederen Öcalan i Tyrkia i februar 1999 har det vært en kulturell kurdisk oppblomstring i Iran, og en viss oppmykning fra regimets side når det gjelder muligheten for kurdisk kulturell utfoldelse. Det er opprettet et eget kurdisk språkstudium på universitetet i Teheran, det kurdiske TV-programmet Sahar har en halv times sendetid hver dag, flere kurdiske kulturtidsskrifter er i salg og en rekke kurdiske foreninger er blitt etablert.

Den 2. februar 2001 ble den første kurdiske kulturinstitusjonen i Irans historie åpnet i Teheran, og ved det siste parlamentsvalget i 2001 ble endog personer med tilknytning til KDPI valgt inn i parlamentet. Denne positive utviklingen skyldes kurdernes egen innsats, og regimet velger sannsynligvis av taktiske grunner ikke å slå ned på denne kulturelle mobiliseringen. Resultatet av en repressiv politikk ville kunne føre til økt politisk mobilisering og væpnet motstand blant kurderne.


Kurderne i Irak
Kurderne i Nord-Irak utgjør omkring 4 millioner mennesker, og har vært utsatt for omfattende forfølgelse og overgrep som mangler sidestykke i kurdisk historie. For lettere å kontrollere den kurdiske befolkningen iverksatte president Saddam Hussein på 1980-tallet en omfattende og systematisk undertrykkelse av kurderne. De ble tvangsflyttet fra sine landsbyer i fjellene til kollektivlandsbyer kontrollert av Saddams soldater og politistyrker.


"Anfal"
I perioden 1988-89 gjennomførte Saddam Hussein den såkalte Anfal-kampanjen overfor kurderne. I løpet av perioden ble 4.500 kurdiske landsbyer ødelagt, 25.000 mennesker drept av giftgass, 187.000 mennesker "forsvant" og mer enn 10 millioner landminer ble utplassert i de kurdiske områdene. Mange lider i dag av senskader som følge av gassangrepene og har utviklet ulike kreftsykdommer, hud- og øye-sykdommer. Og et stort antall barn er dødfødte eller fødes med store misdannelser.

Den 16 -17 mars 1988 ble 5000 mennesker i byen Halabja drept av giftgass. De som var så heldige at de tilfeldigvis var bortreist eller kun på besøk i nabobyen disse to dagene møtte et grufullt syn da de vendte hjem. På gater og torg, i hus og kjellere lå døde mennesker. Et internasjonalt nyhetsteam ble fløyet inn til byen og tok sine bilder, men det kom ingen reaksjoner fra det internasjonale samfunnet på massakeren. Ennå var Saddam Hussein en viktig vestlig alliert mot Iran.


Gulf-krigen
Da Irak invaderte Kuwait i 1991 og Gulf-krigen startet oppfordret daværende president Bush i USA kurderne til å støtte de allierte i kampen mot Saddam Hussein. Dette gjorde kurderne, og det var harde kamper mellom de kurdiske peshmergaene og Saddams styrker. Omkring 200.000 kurdere ble drevet på flukt opp i fjellene mot grensene til Tyrkia og Iran. De dramatiske fjernsynsbildene fra flukten gikk verden over og for første gang ble situasjonen for de irakiske kurderne gjort kjent.

Høsten 1991 erklærte FN at området nord for den 36 breddegrad i Irak skulle være et FN-beskyttet autonomt kurdisk område. Den såkalte "Provide Comfort" løsningen ble iverksatt, og allierte fly med base i Tunceli i sørøst Tyrkia foretar jevnlige overflyvinger over irakisk Kurdistan for å avskjære eventuelle irakiske jagerfly.


Kurdisk parlamentsvalg
Den 19. mai 1992 arrangerte kurderne parlamentsvalg, det første demokratiske valget i regionen noensinne. De to største politiske partiene, det Kurdiske demokratiske parti (KDP) og Patriotisk kurdisk union (PUK), fikk henholdsvis 51% og 49% av stemmene. Partilederne Masoud Barzani i KDP og Jalal Talabani i PUK besluttet å dele makten likt blant annet med hensyn til fordeling av ministerposter. De kurdiske lederne sto overfor enorme utfordringer: all infrastruktur var bombet sønder og sammen, og folket sultet og manglet medisiner.

Alle de omkringliggende regimene har siden 1992 forsøkt å destabilisere irakisk Kurdistan slik at ikke kurdernes demokratiske eksperiment skulle lykkes. Verken Tyrkia eller Iran ønsker at deres egen kurdiske befolkning skal få aspirasjoner om kurdisk selvstyre, og Saddam ønsker å gjenerobre kontrollen over Nord-Irak. Tyrkiske styrker har gjentatte ganger invadert og utført krigshandlinger i Nord-Irak under påskudd av å bekjempe PKK og deres baser i området, Iran har sendt Hizbollah-agenter for å bygge opp islamistgrupper i regionen og Irak har flere ganger plassert tidsinnstilte bomber på lastebiler som skal inn i området med forsyninger og det har vært trefninger mellom kurdiske peshmergaer og irakiske styrker.

Ingen av de kurdiske lederne har hatt noen erfaring fra det å være leder i fredstid, og kjenner best "kalashnikovens språk". Både Barzani og Talabani understreket kort tid etter valget i 1992 behovet for å få opplæring i og hjelp til demokratibygging i Kurdistan.


Strid mellom KDP og PUK
De to partiene KDP og PUK er gamle rivaler og etter hvert økte uoverenskommelsene mellom partiene, den politiske maktfordelingen fungerte ikke etter intensjonene. Det gjorde heller ikke fordelingen av skatteinntektene fra de to grensekontrollene ved den tyrkiske og iranske grensen. Og den omfattende internasjonale assistansen til gjenoppbygging ble ikke det de hadde forespeilet. Siden 1994 har det periodevis vært væpnet konflikt mellom de to partiene, og USA har ved gjentatte anledninger gått inn i meklerrollen.

De to partiene har nå delt irakisk Kurdistan inn i to administrative enheter under ledelse av det enkelte parti. KDP har kontrollen i den nordlige delen av området med den politiske ledelsen i Erbil, mens PUK kontrollerer den sørlige delen av området med sin politiske ledelse i Suleymania. Presset overfor befolkningen om lojalitet overfor de to partiene i deres respektive kontrollområder er stort.

Mesteparten av den ødelagte infrastrukturen i irakisk Kurdistan er gjenoppbygget, skoler og sykehus er i drift, en rekke aviser og tidsskrifter er i salg og kurderne har tilgang til et stort antall TV-kanaler. Men, arbeidsløsheten er svært høy, politi- og rettsvesen fungerer ikke i henhold til internasjonale rettssikkerhetsstandarder, æresdrap og blodhevn er fremdeles utbredt og sikkerhetssituasjonen er svært utstabil.


Jund-al Islam - En ny sikkerhetsrisiko?
En ny og alvorlig trussel mot sikkerheten er den siste tidens framvekst av fundamentalistiske muslimske bevegelser og grupperinger i irakisk Kurdistan. Den meste ekstreme av dem er Jund-al Islam (Islams soldater) som har forsøkt å ta kontrollen over Halabja og det omkringliggende området. De innførte i 2001 strenge religiøse retningslinjer for kledsel og adferd i byen, og iverksatte sitt eget sanksjoneringsapparat overfor de som brøt retningslinjene. I løpet av høsten 2001 var det harde væpnede kamper mellom Jund-al Islam og deres støttespillere på den ene siden og PUK og KDP på den andre siden, med flere hundre falne og sårede som resultat. Jund-al Islam er beryktet for sine svært brutale virkemidler, som det å halshogge motstandere og sette deres hoder på påler, og representerer en svært alvorlig utfordring for stabiliteten i irakisk Kurdistan.