Enkelte filmer berører så sterkt at det er vanskelig å snakke om dem etterpå; ordene kjennes trivielle og utilstrekkelige. Med sin tredje spillefilm har Bahman Ghobadi (En tid for fulle hester) skrevet og regissert en slik film, som samtidig skriker etter å bli kommentert fordi tematikken er så vesentlig.

Det handler om hvordan krig rammer de aller svakeste og hvordan mennesker med ubeskrivelige opplevelser og ekstreme hverdager gjør det de må for å leve videre.

Her møter vi barn som har mistet armer eller bein i møte med miner, og som fortsatt desarmerer dem for å tjene til livets opphold. Fortellingen kretser rundt tre foreldreløse søsken i en flyktningleir i Irak i dagene før den amerikanske invasjonen.

Forholdet mellom søsteren og den yngste broren er betent, og etter hvert skjønner vi så altfor godt hvorfor. Midt i all elendigheten har Ghobadi som vanlig ryddet plass for svart humor og fornøyelige bipersoner, og filmen har begeistret publikum, kritikere og jurymedlemmer på en rekke festivaler.


Les kommentar til filmen i Dagbladet