Ahmed Chalabi leder paraplyorganisasjonen 'Iraqi National Congress' (INC). De senere år har INC vært basert i London frem til de for kort tid siden flyttet til irakisk Kurdistan. Møtet i London bekreftet at enigheten med hensyn til Iraks fremtidige styresett, som ble fastslått ved opposisjonsmøtet i Salahedin i 1992, står ved lag: Fremtidens Irak skal være en føderal, demokratisk og pluralistisk rettsstat.

Artikkelen er skrevet av Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad


Møtet i Arbil som skulle følge opp den irakiske opposisjonens konferanse i London i midten av desember i fjor, var berammet til å finne sted i midten av januar, men det lar fremdeles vente på seg. Å avholde møtet i irakisk Kurdistan var tenkt å markere opposisjonens uavhengighet vis-à-vis USA, men dette ser heller ut til å avsløre dens avmakt: Ankara motsetter seg at møtet blir avholdt og nekter delegatene visum og tillatelse til å reise inn i irakisk Kurdistan via Tyrkia, USA vil heller ikke garantere for sikkerheten.

Det presserende og ubehagelige spørsmålet ser ikke bare ut til å være om USA overhodet tiltenker opposisjonen en rolle i Irak etter Saddam, men om opposisjonen er i stand til å komme på offensiven slik at den kan spille den rollen som den ønsker. Om en skal bedømme ut fra pressedekningen her i landet er den irakiske opposisjonens forslag for fremtidens Irak fullstendig irrelevant. Når opposisjonen omtales i Norge er det som oftest kun for å avvises som 'svak', 'splittet' eller 'udemokratisk'. Enkelte har sågar betegnet dens medlemmer som 'quislinger'. Forholder det seg egentlig slik?

Med dette nedslående utgangspunktet er det viktig å fastholde det vesentlige: Opposisjonspartiene og de ulike grupperingene som møttes i London medio desember 2002 representerer på en helt annen måte enn det ensrettede Baath-partiet mangfoldet og forskjellene i Iraks befolkning. Møtet i London bekreftet også at enigheten med hensyn til Iraks fremtidige styresett, som ble fastslått ved opposisjonsmøtet i Salahedin i 1992, står ved lag: Fremtidens Irak skal være en føderal, demokratisk og pluralistisk rettsstat.


Konferansen i London
Til stede under den fire dager lange konferansen var over 450 deltagere fra mange store og små irakiske opposisjonspartier og andre organisasjoner, uavhengige eksilirakere og opposisjonsvennlige gjester. Foruten ved KDP og PUK, var Kurdistan representert ved Det kurdiske kommunistpartiet, Det kurdiske sosialistpartiet og Kurdistans islamske bevegelse. Den religiøse sjia-opposisjonens to dominerende partier, Det høyeste råd for den islamske revolusjonen i Irak (SCIRI) og ad-Daawa al Islami, var også til stede. SCIRI ledes av ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, er basert i Iran og ble dannet i 1982 for å samle den islamske bevegelsen i Irak. Daawa, som ble stiftet i 1957, blant andre av ayatollah Muhammad Bâqer as-Sadr, som ble henrettet av Saddam i 1980, brøt imidlertid ut av SCIRI. I dag er Daawa splittet i to fraksjoner, hvorav den ene var i London. Til stede var også Den irakiske nasjonalkongressen (INC) ledet av Ahmed Chalabi. INC ble dannet på amerikansk initiativ i 1992 som et samlende forum for den irakiske opposisjonen, et samlingsforsøk som mislyktes. De senere år har INC vært basert i London frem til de for kort tid siden flyttet til irakisk Kurdistan. Den irakiske nasjonale enighetsbevegelsen (INA) som ledes av et tidligere medlem av Baath-partiet, Ayad Alawi, og er basert i Jordan, og Bevegelsen for det konstitusjonelle monarkiet som ble stiftet i London i 1993 av Ali bin al-Hussein, Faysal IIs fetter, var også representert sammen med Turkoman Front, Den assyriske demokratiske bevegelsen og Det irakiske islamske partiet. Det største partiet som manglet på konferansen, var Det irakiske kommunistpartiet, som imidlertid demonstrerte mot konferansen sammen med islamske grupperinger utenfor hotellet hvor konferansen fant sted.

Bortsett fra Kuwait var ingen arabiske land representert, og bortsett fra Storbritannia ingen europeiske land heller. USA var representert med Bush-administrasjonens talsmann, Zalmay Khalilzad, som erklærte USAs beslutning om å styrte Saddam og støtte fremveksten av demokrati i Irak. Under møtet ga de ulike talerne uttrykk for at de var villig til å godta en amerikansk aksjon for å styrte Saddam under betingelse av amerikansk medvirkning til overholdelsen av Iraks enhet og dannelsen av et nytt, demokratisk, pluralistisk og føderalt irakisk styresett.


Få kvinner og stor risiko for svik
Til tross for den overveldende og oppmuntrende enigheten om omrisset av hvilket styresett irakerne bør realisere etter Saddam, ble det reist kritiske innvendinger både mot selve konferansen og opposisjonens godkjennelse av USAs krigsplaner. Safia al-Suhale, den første kvinnen som fikk ordet, påpekte mangelen på kvinnelige representanter og stilte spørsmålet om hvilken rolle de irakiske kvinnene skulle spille i gjenoppbyggingen av Irak. Hun pekte på den modellen som er blitt gjennomført i irakisk Kurdistan siden 1991, hvor kvinnesaken gjør fremskritt ved at den kvinnelige stemmen blir hørt og man samarbeider med kvinnene. Den britiske Labour-parlamentariker og leder av INDICT Ann Clwyd etterlyste også større kvinnelig konferansedeltagelse. Men hennes største bekymring var likevel risikoen for nok et amerikansk svik: ”Jeg ber dere om at dere må være sikre på de løftene dere har fått, slik at deres blod ikke spilt enda en gang,” sa hun.

Det mest kritiske innlegget kom fra den kurdiske veteranen Dr. Mahmoud Osman som minnet om at amerikanerne ikke har gitt opposisjonen noen konkrete garantier. Mens de tilstedeværende irakerne snakket om et fremtidig pluralistisk, demokratisk, føderalt Irak hadde Bush-administrasjonens representant Zalmay Khalilzad nøyd seg med å bruke ordet demokrati. Mahmoud Osman trakk fram det han mente var konkrete bevis på at amerikanerne tar folket i Irak og særlig kurderne mindre seriøst enn andre folk. I Israel, Kuwait og Tyrkia blir det sørget for at folk får beskyttelse mot kjemiske angrep, mens ingenting blir gjort for å beskytte kurderne i Nord-Irak, som er det mest sannsynlige målet for et slikt angrep. I Nord-Irak finnes det ingen medisiner, gassmasker eller vaksiner og derfor er det all grunn til å være bekymret over den politikken som USA fører, mente dr. Mahmoud Osman, og han bad om at opposisjonen ikke måtte være naive.


Samling og forsoning
Konferansen avslørte at det gjenstår mange stridsspørsmål og interessekonflikter som må løses, men også en stor vilje til å stå samlet. SCIRIs Abdul Aziz al-Hakim som talte på vegne av sin bror, Mohammed Baker al-Hakim, understreket viktigheten av at denne anledningen samlet alle bestrebelser og anstrengelser for å hindre spredningen av vold og politisk maktbruk og et politisk vakuum som kan åpne døren for et militært maktalternativ innenfra eller utenfra Irak. Alle må samarbeide for å hindre at de ulike partenes eksterne tilbøyeligheter svekker Iraks uavhengighet, sa han.

Masoud Barzani, leder av Kurdistan demokratiske parti (KDP), innledet med å minne om at kurdere har lært leksen sin godt når det gjelder å forsvare sine rettigheter og sørge for å kunne leve sammen med andre. Det er på dette grunnlaget det kurdiske parlamentet har gitt sin støtte til et pluralistisk, demokratisk, føderalt Irak. Han sa at kurdernes erfaringer med å styre Kurdistan, vil måtte spille en stor rolle i dannelsen av et demokratisk Irak og være et forbilde for et samlet Irak som skal virkeliggjøre lover, regler og dialog. Barzani understreket at kurderne tror at deres rettigheter oppnås gjennom en forent, demokratisk, føderalt Irak og at de derfor mener de har en oppgave å gjøre ved å samarbeide om enighet og samling slik at opposisjonen kan bli sterk og gi styrke til det irakiske folket. «Tålmodighet har lært meg å vinne kjærlighet og tilgivelse og overvinne hevn. Og jeg synes dette er den beste lærdommen,» sa Massoud Barzani. Som også minnet om at det alle de tilstedeværende er enige om er at regimet skal skriftes, og at ingen utenforstående fra nord til sør skal blande seg inn i fremtidens Irak militært eller politisk.

Fra et kurdisk perspektiv var det oppmuntrende at styrkeforholdet mellom de store befolkningsgruppene i Irak kurderne, sunnimuslimene og sjiamuslimene hadde forskjøvet seg i kurdernes favør etter 12 års kurdisk selvstyre. Foruten sin administrative erfaring er kurderne basert i Irak og taler på grunnlag av et mandat som de har fått gjennom et valg. Tautrekning om styrkeforholdet mellom minoritetene, sunnimuslimene og sjiamuslimene, og mellom de sekulære og de religiøst funderte sjiamuslimske grupperingene, var imidlertid en grunn til at konferansen etter hvert forlot plenumsdiskusjonen og pågikk i lukkede rom. Prosedyren med å velge en lederskapskomité trakk ut i langdrag og antallet representanter i komiteen økte sterkt. Til slutt ble det valgt en lederskapskomité bestående av 65 personer hvorav 3 kvinner. Denne komiteen er senere supplert med ytterligere 10 personer.


Usikkerhet
Etter London-konferansen så det ut til å være grunnlag for en betinget optimisme: Man hadde tross alt klart å komme fram til et resultat og bevare samlingen. Men usikkerheten er nå økende med hensyn til hva som egentlig er USAs planer for Irak post Saddam. Det ser ut til å være en splittelse også innad i Bush-administrasjonen mellom dem som ønsker å innstifte demokrati i Irak, og dem som vil erstatte Saddam med et mindre brutalt og lettere kontrollerbart mindretallsstyre. Planen om en årelang militær okkupasjon som Zalmay Khalilzad la fram i begynnelsen av februar, har vakt bekymring. I følge planen skal en amerikansk militær guvernør styre i samråd med et utnevnt ”råd” mens en jurdisk komité skal forberede et grunnlovsforslag og valg til en grunnlovsgivende forsamling. Motstanden mot en slik plan er massiv fra en samlet opposisjon som vil overta ledelsen selv. Talsmenn for INC, som nå har etablert seg i Det kurdiske selvstyreområdet, sier at planen svarer på Ankaras, Saudi Arabias og Kuwaits frykt for at en demokratisering av Irak skal destabilisere hele regionen. Kanan Makiya mener USA med dette vil oppnå det motsatte av det de er ute etter. Mens Ahmed Chalabi er bekymret for den forestillingen arabiske regjeringer og deres venner i Washington danner seg om hvordan Iraks eksempel vil påvirke den arabiske verden.

Barham Salih fra Kurdistan patriotiske union (PUK) er noe mildere når han uttrykker sin skuffelse. Det viktigste er å bli kvitt diktatoren, sier han. I et intervju i begynnelsen av februar sier SCIRIRs leder ayatollah Mohammed Bakir Hakim at USAs motvilje mot å dele sine krigsplaner sprer frykt blant Iraks sjia-majoritet. Mange sjiaer svarte på USAs oppfordring til opprør i 1991 bare for å bli slaktet av Saddams styrker. ”Folk mistror amerikanernes rolle fordi de i 1991 støttet det irakiske regimet mens det drepte nesten en halv million foran deres øyne,” sa Hakim i følge Washington Post.


En opposisjon til hver
Det bør kanskje sorteres blant kuriositetene at det fant sted en opposisjonskonferanse i Paris lørdag og søndag 8. og 9. februar. I interessestriden mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Russland, Frankrike og Tyskland på den andre om Iraks oljereserver, ser nå hver part ut til å holde seg med sin egen opposisjon. Gruppen som arrangerte møtet i Paris kaller seg Den irakiske nasjonalalliansen og samler en rekke erklærte demokratiske, men relativt ukjente grupperinger. Kurderne var representert ved Den kurdiske islamistbevegelsen og Det kurdiske pasifistpartiet. Fadhil Al-Rubaiee, det eneste kjente navnet i referatet vi har funnet fra møtet, er en person som lot seg tilkalle til Bagdad da Saddam skulle innføre flerpartisystem i Irak som svar på det økende internasjonale presset høsten 2002. Den irakiske nasjonalalliansens erklærte mål er også å demokratisere det nåværende irakiske regimet gjennom reformer.


Kilder:

Karl Vick, “Exile Group Leaders Fault U.S. Plan for Postwar Iraq”, Washington Post, 12.2. 2003

Rachid Ouadah, Valerie Labrousse, Philippe Blanchard, “Une opposition irakienne démocratique et pacifique réunie à Paris”, France Actualitité, 11.02. 2003.