Med hvilken rett har mullah Krekar til å ta væpnet kontroll over en lokalbefolkning som ikke ønsker hans regime, og som ikke ønsker et samfunn basert på sharia-basert lov?, spør innsenderen.

Av Hüseyin Kisnis, Nesodden. Kommentaren stod på trykk i Aftenposten 6. februar.


Jeg er ikke selv fra Irak, men tilbragte store deler av 2002 i Nord-Irak/irakisk Kurdistan. Det er andres oppgave å påvise om mullah Krekar og hans organisasjon, Ansar Al-Islam, utgjør en del av Al-Qaida eller har samarbeid med Irak, men det slår meg at informasjonen som kommer frem i norsk presse både om den generelle situasjonen i irakisk Kurdistan og om Ansar Al-Islam og Krekars rolle er mangelfull og delvis misvisende.

Iraksk Kurdistan har vært politisk selvstyrt siden opprettelsen av sikkerhetssonen for kurderne etter Gulf-krigen i 1991. Området har demokratisk takhøyde med en rekke etniske grupper og politiske organisasjoner fra kommunister til islamske partier som driver bred politisk virksomhet. Det er riktig som Krekar hevder, at de fleste av disse partiene har en væpnet avdeling, men det innebærer ikke at Kurdistan er et lovløst samfunn der våpnene taler. Tvert imot representerer disse partiene lokale kurdiske myndigheter og respekterer gjeldende reviderte iraksk lov.

De to dominerende partiene PUK og KDP inngikk fredsavtale i 1998 etter tre års konflikt, og i oktober 2002 ble det felles parlamentet gjenåpnet. I 2001 ble det arrangert lokalvalg i alle kommuner i Kurdistan, der også islamske partier stilte til valg og vant flere valgkretser. Med hvilken rett tar da Krekar med væpnet makt kontroll over en lokalbefolkning som ikke ønsker hans regime, og innfører egen sharia-basert lov? Ansar Al-Islam er ikke et av flere stridende kurdiske partier, men en gruppe som har definert seg ut av den demokratiske orden i Kurdistan, motarbeider den demokratiske prosessen og ligger i strid med alle andre partier og sogar truer deres medlemmer. De brede islamske partiene har da også erklært Ansar Al-Islam og deres aktiviteter i strid med islams lære.

Mest skremmende er de metoder Ansar Al-Islam benytter for å nå sine politiske mål. Jeg har i Kurdistan opplevd hvordan gruppen sprer terror og frykt i befolkningen. Den har gjennomført en rekke terroraksjoner rettet mot kurdiske sivile, noe nytt for kurdiske bevegelser. Gruppens terrorvirksomhet minner om metoder brukt av lignende ekstreme grupper i den muslimske verden.

Mens jeg var i Kurdistan, sto gruppen bak flere bilbomber og bombeaksjoner mot offentlige steder som parker og utesteder der folk samles, og mot butikker som solgte musikk eller alkohol. De anklages for politiske attentater bl.a. mot statsminister for PUKs regjering dr. Bahram Saleh og mot KDP-ministeren François Hariri. Dette er hverken geriljakrig eller frihetskamp, det er ledd i en strategi for å destabilisere et verdslig kurdisk regime og nå målet om et fundamentalistisk Kurdistan gjennom terror og frykt. Det er terror, men ofrene er ikke sivile i Vesten eller Israel, menkurdere. Ifølge Krekar har gruppen ikke gjennomført aksjoner mot det irakske regimet. Bare første halvår 2002 ble mer enn 200 mennesker drept, skadet eller bortført som følge av gruppens virksomhet (tall fra UNGCI - FNs vaktstyrke i Irak).

Også i kampen mot andre kurdiske organisasjoner brukes brutale metoder. I dokumentaren «Saddams ultimate solution» bruker produsenten Gwynne Roberts videoklipp Ansar Al-Islam har filmet for å «dokumentere sine seire», men som Roberts sier: «We couldn't use much of it because it was too horrendous - they had ritually mutilated the corpses in the most disgusting manner.»

Å utlevere Krekar til de kurdiske selvstyremyndighetene er ikke mulig, desto viktigere er det å etterforske, tiltale og stille Krekar for retten i Norge. Han vil da ha rett til å forsvare seg i en norsk rettssal og ikke prosedere sin sak i beste sendetid på norsk TV. Det er fullt mulig for norsk politi å etterforske Krekars aktiviteter i de kurdiske områdene. En rekke nordmenn har besøkt iraksk Kurdistan de siste årene, og politisk er området relativt velfungerende. Om norske myndigheter fraskriver seg sitt ansvar med å utvise Krekar fra landet og lar ham få fritt leide tilbake til Kurdistan, gjør Norge seg medskyldig i den terror Krekar sprer blant sitt eget folk.


Innsenderen er kurder med norsk statsborgerskap.