FADIME SAHINDAL Mye tyder på at æresdrap i enkelte tilfeller kan finne sted som resultat av kulturelle levninger fra et opprinnelig klansamfunn. Slike forklaringer er imidlertid bare delvis dekkende. Det kollektive fokus som lenge har dominert den norske debatten, kan med fordel suppleres med mer individuelle og psykologiske årsaksforklaringer, mener artikkelforfatteren.

Artikkelen er skrevet av
Per Thorsdalen, Oslo


Når mannlige innvandrere begår drapshandlinger og utøver vold mot kvinner, blir de gjerne stemplet som ærekjære. Samtidig trekkes det bekvemme slutninger om over- griperens kulturbakgrunn, til tross
for at patriarkalske maktstrukturer eksisterer innenfor de fleste kulturer, også den norske. Familiedrapene på Kongsvinger i september i fjor og på Haramsøya på Sunnmøre i januar 2003, er illustrerende for hvordan norske menn blir behandlet som individer, mens mannlige innvandrere gjerne puttes i båser.

Likheter og forskjeller
Finnes det noen sammenheng mellom den siste tidens familiedrap
i Norge og æresdrapet på Fadime Sahindal i Sverige vinteren 2002? Empirisk sett eksisterer det i det minste ett likhetspunkt: Æresdrap er også en familietragedie; en katastrofe for den gjenværende moren og andre som elsket datteren. Det som skiller er at æresdrap ikke medfører noe selvmord. Gjerningsmannen dreper heller ikke hele sin nærmeste familie, bare én bestemt person, enten dette er en datter, søster, kone eller niese. Det er med andre ord forskjell mellom æresdrap og den siste tids familiedrap i Norge, men begge kan med rette beskrives som familietragedier. I etisk forstand er et drap mot et uskyldig offer en bestialsk handling uansett, enten morderen river seg selv med i fallet eller ikke. Den ene type handling utløser dessuten en juridisk prosess. I det andre tilfellet finnes det ikke noen gjenlevende drapsmann som kan utsettes for tiltale. Er det da rimelig å foreta en moralsk forskjellsbehandling av de ulike gjerningsmennene? Langt mer troverdig er det å gjennomføre den nødvendig fordømmelse av slik ekstrem voldsbruk, uten at konklusjonen hemmes av ideologiske forenklinger.


Individuelle årsaker til æresdrap
Rahmi Sahindal ble i april 2002 dømt til livsvarig fengsel for mordet på sin datter Fadime i Uppsala i januar samme år. Tendensene til overfokusering på kulturelle årsaksforklaringer til æresdrap er dessverre ikke avsluttet på samme måte. Etableringen av tvilsomme menneskerettighetsorganisasjoner av typen 'Human Rights Service' bekrefter denne situasjonen. Mye tyder på at æresdrap i enkelte tilfeller kan finne sted som resultat av kulturelle levninger fra et opprinnelig klansamfunn. Slike forklaringer er imidlertid bare delvis dekkende. Det kollektive fokus som lenge har dominert den norske debatten, kan med fordel suppleres med mer individuelle og psykologiske årsaksforklaringer.

I Norge liker vi å tenke på oss selv som individualister. Vi er imidlertid ikke mer moderne enn at vi vegrer oss for å analysere våre egne tanker om ære. For vi har ære, selv om vi tydeligvis ikke legger stor ære i å snakke om den. Vi har flere ord som kan knyttes direkte opp mot æresfølelse: Selvrespekt, personlig stolthet, sjalusi og skamfølelse. Likevel unngår vi i det lengste å diskutere spørsmålet om ære knyttet til drapshandlinger mot kvinner og barn begått av norske menn. Skyldes dette at nordmenn egentlig er for feige til å se svakheter i egne rekker?


Psykologiske skyggesider
Det er på høy tid at en overgriper defineres som det han er; en notorisk kriminell, framfor å overfokusere på kulturelle normer bak ugjerningen. Er det i realiteten noen forskjell mellom etnisk norske menn og innvandrermenn som ikke evner å ta ansvar for egne følelser i en vanskelig livssituasjon? Det er de individuelle mentale prosesser hos gjerningsmannen forut for slike grove voldshandlinger som har relevans ved fokusering på vold som rammer kvinner. Mye tyder på at det forholder seg slik, enten disse kvinnene er ektefeller, samboere, kjærester eller døtre. Voldskriminalitet forklares ofte som ekstreme uttrykk for menns maktbruk. Forholdet kan være dekkende i enkelte situasjoner, men langt fra alle. For Fadimes far var situasjonen trolig et spørsmål om personlig avmakt i en livsfase der han mistet kontroll over datterens valg av verdier og levesett. Når et individ ikke lenger mestrer sitt liv, øker risikoen for handlingsvalg kjennetegnet av 'kulturell regresjon'; en tilbakevending til et tidligere utviklingstrinn. Dette er et alment problem tilknyttet skyggesiden i menneskets psykologi. Kurdere er således ikke mer utsatte enn andre.


Kulturforklaringer utilstrekkelige
Selv om det ligger grader av skadelig adferdsføring i alle former for kultur, er det i slike sammenheng ofte tilfeldigheter og ikke overgriperens hvite eller kulørte hudfarge som avgjør liv eller død for ofrene. Av samme grunn blir det misvisende å definere hendelser utelukkende som en familetragedie, når fedre med etnisk norsk kulturbakgrunn tar livet av kone og barn. Like misvisende blir det når æresdrap tenderer å bli gjenstand for kollektiv fordømmelse av en hel kultur. Spørsmålet er om slike selektive reaksjoner egentlig holder mål, både i samfunnsvitenskapelig og i etisk forstand. En morder er og forblir en morder. Dette er et fundamentalt juridisk faktum. Er det rimelig å velge individuelle årsaksforklaringer på handlinger begått av morderisk nordmann av kategorien 'hankjønn', utelukkende fordi vedkommende er født med ski på beina?

Den nye innvandrerdebatten har satt viktige perspektiver på dagsorden. Det er utvilsomt et gode at ingen kulturell minoritet lenger kan beskyttes mot kritikk, slik tilstanden har vært gjennom flere tiår. I den forstand har et fagmenneske som Unni Wikan ført en viktig kamp for å utvide vårt perspektiv på forskjellen mellom islam som religion og uakseptable patriarkalske trekk innenfor enkelte innvandrerkulturer. Det vil være ille hvis denne trenden resulterer i at pendelen svinger over i retning av den motsatte ytterlighet. Da risikerer vi å skape en tidsånd preget av 'omvendt snillisme', der overgripere som tilfeldigvis er etnisk norske, beskyttes mot kritikk. Eller rettere; at det av bekvemmelighetsgrunner ikke reises kritiske vurderinger mot fremtredende normer innenfor enkelte mannsmiljøer.

Kravet til det personlige ansvar bør være likt for alle; både etniske nordmenn såvel som innvandrere. Hvorfor skulle enkelte menn fritas for kritisk granskning av eventuelle kulturelle årsaker til deres voldshandlinger, mens det for andre skulle være innlysende å foreta slike vurderinger? Dersom disse skillelinjene får fotfeste i vår bevissthet, risikerer Norge å utvikle former for moralsk indignasjon som ikke er et rettssamfunn verdig. Skal dette unngås blir det nødvendig å rette fokus ikke bare mot årsakene til æresdrap. Like viktig er det å fokusere på skyggesidene ved konvensjonelle mannskulturer, der ukontrollert voldsbruk kompanserer den enkeltes manglende evne til å uttrykke seg verbalt. Problemet er på mange måter mer omfattende enn mange av oss later til å tro.


Ikke opphav i kurdisk kultur
Diskusjonen om æresdrap dreier seg i høyeste grad om kultur. Den videre debatten bør således oppgraderes både i presisjon og tilnærming. Bare slik vil den kunne komme videre og samtidig etterleve hevdvunne anstendighetsnormer som kjennetegner en liberal politisk kultur. Mange utspill i debatten har klart tilfredsstilt slike kriterier, men langt fra alle. Et nødvendig krav om innskjerpet debattnivå i egne rekker, betyr ikke at kritiske blikk mot innvandrermiljøer skal opphøre. Kritikk av middelalderske oppfatninger tilknyttet æresbegreper innenfor kurdiske og andre minoritetsmiljøer, bør imidlertid fremmes på en mer beskrivende måte enn hittil. Dette var et gjennomgående tema under et internasjonalt forskerseminar om kurdisk kulturarv i regi av Universitetet i Bergen høsten 2002. Fenomenet æresdrap var et viktig tema under konferansen, der både kurdiske feminister og mannlige kurdiske akademikere reiste sterk kritikk mot slike uakseptable avrettingsformer. Samtidig ble det fremholdt at æresdrap er et globalt problem for utviklingskulturer og kan ikke defineres som et etterslep med spesifikt opphav i kurdisk kultur.

Den virkelige utfordring mot norsk levemåte og nordmenns opplevelse av trygghet, ligger ikke i å fokusere på kriminelle enkelthandlinger begått av mennesker med en annen kulturbakgrunn enn den vestlige. Trusselen mot Norge ligger snarere i samtidens tendenser til normutglidning, der grunnleggende verdier med opphav i politisk dannelse utfordres av en tvilsom kollektiv forflatning. Den besnærende høyrepopulismen markedsføres gjennom sin lengsel etter forenklinger, og fremtrer i medier, i debatter og i det politiske liv. Som nordmenn er vi selv med på å sette grenser for denne stille invasjon av vår felles menneskelighet. Det er opinionen som avgjør hvor lenge beleiringen varer. Politiske meningsmålinger kan være gode indikatorer på situasjonen. Skal slike tendenser slås tilbake, vil det være nødvendig at vi som nordmenn blir flinkere til å rette fokus mot svakheter ved vår egen kultur og nasjonale egenart. En god begynnelse vil være å foreta en skikkelig utlufting av '11.september-syndromet' i den norske folkesjela. Kravet om tilpasning gjelder alle samfunnsborgere, både innvandrere og nordmenn. Er det da rimelig at kurdere, norske muslimer og andre innvandrergrupper utsettes for dobbelt press gjennom tendenser til offentlig legitimering av tvilsomme fordommer?