Tusenvis av irakiske kurdere har søkt asyl i Norge de siste årene. Siden våren 2000 har nesten ingen fått innvilget opphold, men kurderne kan heller ikke tvangssendes tilbake til Irak. Tekst: Morten Strøksnes, Foto: Morgenbladet

Før våren 2000 fikk alle kurdiske asylsøkere fra Irak opphold på humanitært grunnlag. Flere tusen kurdere ankom Norge årlig. Over natten bestemte norske myndigheter seg så for å gi asylsøkere fra Nord-Irak en særstatus. De ble «muffere», som betyr at de ble innvilget ett års midlertidig opphold uten familiegjenforening.

Mange av de rundt 2000 «mufferne» har vært i Norge i snart tre år. Mange har flyttet fra asylmottak rundt i landet til Oslo. De arbeider, men kan når som helst miste arbeidstillatelsen. De fleste er unge menn med familie i utlandet, menn som ikke har truffet kone og barn på mange år. De får lov til å oppholde seg i Norge på nåde, men de har få rettigheter og kan ikke stille noen krav om arbeid, skolegang eller bolig. Norske myndigheter tilbyr dem 15000 kroner som gulrot for å reise hjem. Ingen av dem vet hvordan fremtiden vil se ut. Det er kjent at minst to unge menn med «muffer»-status har tatt sitt liv i Oslo.

Om lag 1000 «muffere» er flyttet ut fra vertskommunene og tilbake til asylmottak, og mange har mistet arbeidstillatelsen. Ordførere fra Vestlandet reiste seg fra gulvet for å uttrykke sin fortvilelse over at de stod i fare for å miste «sine» muffere, som for lengst var integrert i kommunen sosialt, og som solid og sårt tiltrengt arbeidskraft. Ifølge Svein Ramung ved psykososialt senter for flyktninger har norske myndigheter satt de irakiske kurderne under et ekstremt psykisk press. En høy andel av de irakiske «mufferne» er frustrerte i den grad at de er i ferd med å miste kontrollen. Det er ofte mange år siden de har sett sin familie, som ofte lever under svært vanskelige forhold i Nord-Irak, Syria eller andre steder. Mange «muffere» lever i uvirksomhet i isolerte asylmottak mens de arbeider mot et byråkrati som forsøker å «motivere» dem til å dra tilbake. Vi snakker i overveiende grad om unge menn som har mistet sin tro på fremtiden, sier Ramung.

Flyktningkonsulenter er ikke mildere stemt over myndighetenes behandling av denne gruppen. John Einisson er flyktningkonsulent i Grue kommune, der det oppholder seg åtte «muffere». De fleste av dem har vært i Grue i over ett år, noe som betyr at de har svært begrensede rettigheter. Prinsipielt er det slik at om asylsøkere ikke har fått avklaring i løpet av 15 måneder så får de bli i landet. Men også her er mufferne et unntak. De blir ikke kastet ut, men istedenfor håper myndighetene at de skal bli så fortvilte at de reiser frivillig. Vanligvis er det slik at vi i kommunene skal gjøre alt for å integrere de flyktningene vi mottar. Men med «mufferne» er det som om vi har mottatt en form for feilvare. Min oppgave er å hjelpe folk, ikke å gjøre livet mer vanskelig for dem enn det var i Nord-Irak. Jeg har ikke kompetanse til å være ondere enn Saddam Hussein, avslutter Einisson.

Kristin Ørmen Johnsen, som er statssekretær i Kommunal og regional- departementet, var til stede for å forsvare norske myndigheters posisjon. Undersøkelser fra den norske ambassaden i Damaskus viser at 1400 personer krysset grensen fra Syria til Nord-Irak med norske reisedokumenter i løpet av år 2000. Utlendingsdirektoratet mener at tallet ligger på mellom 4000 og 6000. At en betydelig andel av nordirakerne har vært på besøk i hjemlandet i den samme perioden som de har hatt midlertidig opphold i Norge, viser at de ikke har behov for beskyttelse. Dessuten viser UDIs undersøkelse av asylsøkernes fingeravtrykk at 30 prosent av søkerne fra Irak har løyet om sin identitet, og at Norge ikke er det første landet de får behandlet sin søknad i, stikk i strid med det de hevder, sier Johnson til Morgenbladet.

Vårt mål er å begrense tilstrømningen av grunnløse asylsøkere, i likhet med FNs høykommisær for flyktninger og praksis i mange andre europeiske land, der oppfattningen også er at svært få har et reelt behov for beskyttelse. Norge kan ikke bli oppfattet som et land der det er enklere for enkelte grupper å få asyl enn i andre.

Norske myndigheter samarbeider med andre europeiske land om å få iverksatt «et opplegg for retur» for nordirakere som har fått avslag på sine asylsøknader. Ifølge departementet betyr dette konkret at Norge, i samarbeid med spesielt Sverige, Tyskland og Nederland, forsøker å få tyrkiske myndigheter til å åpne grensen mellom Tyrkia og Nord-Irak. Slik vil, som en kilde i departementet uttaler det, en «mer eller mindre frivillig» hjemvending bli praktisk enklere. IOM (International Organisation of Migration) deltar også i arbeidet med å etablere en trygg og praktisk rute inn til Nord-Irak.

Morten Tjessem er generalsekretær i NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Han er spesielt engasjert i skjebnen til de kurdiske asylsøkernes skjebne, og mener det ikke ble foretatt en grundig individuell behandling av de 2000 «mufferne». Behandlingen av 2000 søknader foregikk på rekordtid, og det er grunn til å være bekymret for hvor grundig den var, ikke minst siden mange av svarene virker standardiserte og preget av «klipp og lim»-metoden, sier Tjessem.

I 1999 økte antallet irakiske borgere som søkte asyl i Norge radikalt. Blant de 4000 som kom dette året var de fleste kurdere. Tjessem mener det åpenbart ligger innvandringspolitiske hensyn bak beslutningen om å lynbehandle 2000 saker våren 2000 ? samt at man oppfant den særegne «muf»-statusen. Man ville begrense strømmen av asylsøkere fra Irak og Nord-Irak. Fokuset skiftet fra vern mot forfølgelse til kontroll av innvandring. UDI (Utlendingsdirektoratet) mener at asylsøkerne er drevet av økonomiske motiver, og henviser til at FNs Høykommisær for flyktninger vurderer situasjonen som trygg. Men Høykommisærens poeng var at man ikke kan se bort fra at det er trygt for noen å vende tilbake, ikke at samtlige som kommer fra Nord-Irak er uten beskyttelsesbehov, sier Tjessem, som selv besøkte Nord-Irak i fjor.

Tjessem mener også at argumentet om at hvis man skal gi nord-irakiske kurdere beskyttelse, så må man gi det til alle som bor i politisk usikre områder er svakt: I følge Flyktningkonvensjonen forplikter stater å gi beskyttelse til mennesker som ikke får det av sitt eget hjemland. I dette tilfellet utgjør staten, altså Saddam Husseins Irak, selve trusselen. Nord-Irak er en enklave, ikke en stat. Situasjonen kan på mange måter sammenliknes med Kosovo. Men i motsetning til Kosovo befinner det seg ikke 40 000 NATO-soldater i Nord-Irak, avslutter Tjessem.

Teksten er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren