Michael Leezenberg. Forsker tilknyttet Universitetet i Amsterdam, har tidligere undervist i kurdisk samfunn, språk og historie ved Universitetet i Utrecht. Foto: Einar Hansen, Flyktningerådet. Tekst: Morten Strøksnes, Morgenbladet

Flyktningstrømmen fra irakisk Kurdistan er fremdeles stor. Området lekker mennesker, og som i andre tilfeller er det de intellektuelt og økonomisk mest ressurssterke som har best forutsetninger for å flykte. De økonomiske fremtidsutsiktene er mørke, med arbeidsledighet på langt over 50 prosent. FNs sanksjoner mot Irak gjelder også for Nord-Irak, og dette har blokkert den økonomiske utviklingen i regionen.

Saddam Husseins regime har siden 1970-tallet vært ansvarlig for omfattende grusomheter mot den kurdiske befolkningen. Den mest kjente enkelthendelsen er nervegassangrepet mot byen Halabja i mars 1988, da over 5000 mennesker ble drept i løpet av noen få timer. TV-bildene fra Halabja gikk verden rundt, og kurderne fikk internasjonal oppmerksomhet som verdige ofre. Denne statusen ble forsterket da to millioner irakiske kurdere flyktet mot grensen til Tyrkia etter Gulfkrigen i mars 1991. Foranledningen var at kurderne gjorde et samlet forsøkt på å frigjøre Nord-Irak blant annet etter oppfordring fra presisdent George Bush. Men den sterkt svekkede irakiske hæren fikk uforstyrret slå opprøret tilbake, og enorme menneskemengder flyktet. Tyrkia nektet å åpne grensene og i de iskalde fjellområdene døde hundrevis før nødhjelpen ankom.

Resultatet ble at internasjonale hjelpeorganisasjoner invaderte Nord-Irak i stor skala. USA og Storbritannia gav kurderne i Nord-Irak en slags garanti for sikkerhet, blant annet ved å opprette en flyforbudssone. Siden da har Nord-Irak vært en selvstyrt enklave, men området er fremdeles en del av Irak statsrettslig sett. Det kurdiske lederskapet i området kan ikke sies å ha utnyttet de politiske mulighetene den uformelle uavhengigheten og opprettelsen av en «safe haven» gav. Ikke minst siden KDP (Kurdistan Democratic Party) og PUK (Patriotic Union of Kurdistan) startet en intern kurdisk borgerkrig i 1994.

Borgerkrigen ble formelt avsluttet i oktober 1998, da de to partene undertegnet Washington-avtalen. Samarbeidet mellom dem har gradvis forbedret seg. Men den nordirakiske administrasjonen er fremdeles delt i to, etter områdene de to partene kontrollerer. I tillegg truer islamistiske grupperinger som Jund al-Islam («islams soldater») stabiliteten ytterligere, ikke minst Halabja og andre områder mot grensen til Iran. Mange av soldatene til Jund al-Islam er trent i Afghanistan, og deres mål er å opprette et Taliban-aktig kalifat av strengeste sort i Nord-Irak. Etter harde kamper med hæravdelinger fra PUK i høst, synes islamistene nå å være på defensiven, i det minste militært. Tyrkisk-kurdiske geriljagrupperinger fra PKK har også etablert seg i Nord-Irak, noe som har fått Tyrkia til å invadere regionen en rekke ganger. Tyrkia gjennomfører hyppige bombeangrep mot det de kaller «PKK-baser» i Nord-Irak, men ofte går disse angrepene utover sivile landsbyer.

Det er forbudt å importere maskiner, fabrikkutstyr og en lang rekke ting en velfungerende økonomi er helt avhengig av. Men økonomien i området var i en elendig forfatning allerede før sanksjonene ble innført, blant annet på grunn av Saddam Husseins deportasjoner av folk fra landsbygda. I tillegg ble det statskapitalistiske og byråkratiserte samfunnet utsatt for en liberalistisk sjokkterapi på 80-tallet.

I dag har den irakiske staten, som tidligere var den viktigste arbeidsgiveren i Nord-Irak, trukket tilbake både tjenestetilbudene til folket og stort sett stanset lønnsutbetalingene til de ansatte. FNs Olje for mat-program FN bestemte i 1996 at 13 prosent av inntektene fra Iraks oljesalg skulle tilfalle irakisk Kurdistan gir befolkningen mat og medisiner, men ikke arbeid, utdannelse eller økonomisk og politisk utvikling. Den billige importerte maten (penger fra Olje for mat-programmet må brukes på importerte varer) har dessuten undergravd det lokale landbruket.

Nabolandene Tyrkia, Iran og Syria som aktivt har undertrykket alle nasjonale ambisjoner til sin egen kurdiske befolkning er kategorisk avvisende til alle antydninger om formell selvstendighet for Nord-Irak. Tyrkia har i tillegg gamle interesser og ambisjoner i det som engang var den osmanske Mosul-provinsen i Nord-Irak, der det er store forekomster av olje. Den politiske ledelsen i Nord-Irak er redd for å pådra seg nabolandenes vrede, og avviser derfor kategorisk at deres målsetting er en uavhengig kurderstat i Nord-Irak. Målet er en selvstyrt provins i et føderalt Irak. Bare noen få kilometer sør for Nord-Iraks største by Arbil, der det bor 1.3 millioner kurdere, står den velutrustede irakiske regjeringshæren. Byen Suleymania, som nesten er like folkerik som Arbil, ligger endatil sør for flyforbudssonen. Hvem som skal beskytte kurderne hvis Saddam Husseins tropper bestemmer seg for å reokkupere Nord-Irak, er uklart. Men selv når man holder Saddam Hussein utenfor er det åpenbart at situasjonen i Nord-Irak er høyst ustabil, og slett ikke bare på det økonomiske området. Regionen er isolert geografisk og overlatt til seg selv politisk. Det siste er gammelt nytt for kurderne, som er den største relativt homogene etniske folkegruppen i verden som aldri har hatt en egen stat.

Teksten er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren