 |
 |
Fra venstre: Fuad Hussein, direktør i 'Middle East Bureau' i Amsterdam, og representanter for selvstyremyndighetene i Irak, Hoshyar Zebari (KDP) og Ahmed Bamarni (PUK).
Foto: Einar Hansen, Flyktningerådet.
Tekst: Morten Strøksnes, Morgenbladet |
|
|
|
|
|
|
På seminaret om Irakisk Kurdistan i Oslo i 2002 deltok representanter for de to selvstyremyndighetene i området. De kurdiske politikerne understreket at det er blitt gjort store fremskritt i løpet av de siste to årene.
Samarbeidet mellom KDP (Kurdistan Democratic Party) og PUK (Patriotic Union of Kurdistan) har aldri vært bedre enn i dag. I perioden 1994-98 hadde de to kurdiske partiene interne væpnede sammenstøt. Partiene dominerer ulike geografiske områder i irakisk Kurdistan. Selvstyreområdene er relativt pluralistiske, og begge de kurdiske partiene respekterer at det andre partiet kontrollerer sitt område. På det praktiske området har vi et omfattende samarbeid om tilbakevending av interne flyktninger, om energiforsyning og vi har en viss grad av inntektsfordeling. Vi har politiske møter og vi planlegger valg og gjenåpning av det nordirakiske parlament, uttaler Hoshyar Zebari fra KDP uten at PUKs Ahmed Bamarni, som sitter ved hans side protesterer på situasjonsbeskrivelsen.
Ledende eksperter på forholdene i Nord-Irak, ser klare tegn til forbedringer. Lokale valg er avholdt, man har en lokaladministrasjon som fungerer, og selv om Nord-Irak ikke er en rettsstat i europeisk forstand, så hersker det lov og orden i de fleste områder. Det sivile samfunn er også styrket. To nye universiteter er åpnet, sammen med hundrevis av skoler. Overgrepene som pågår er små sammenlignet med hvordan forholdene var under Saddam Hussein.
Nord-Iraks problem er mangelen på en politisk løsning. Det internasjonale samfunn, inkludert Norge, har definert problemene i Nord-Irak som humanitære, mens de åpenbart er av politisk natur. Uten en sterk internasjonal støtte er det ut fra kurdernes svake forhandlingsposisjon umulig å oppnå en troverdig og levedyktig avtale med Baghdad. Også norske myndigheter mangler en politisk strategi for fremtiden til irakisk Kurdistan, ble det hevdet. Norge overtar formannskapet i FNs sikkerhetsråd i mars, og innehar dessuten formannsskapet i sanksjonskomiteen for Irak. Det ble etterlyst en mer klar strategi eller agenda i forhold til irakisk Kurdistan.
Hvorfor kunne ikke Norge for eksempel ha tatt initiativ til at det gjennom FN nedsettes en internasjonal ekspertkommisjon som kunne besøkt området og sett på spørsmålet om Nord-Iraks fremtidige status? Dette ville aktualisert spørsmålet. I beste fall finner UD spørsmålet om kurdernes situasjon av underordnet betydning. Dette kan blant annet ha sammenheng med at Tyrkia ikke ønsker et internasjonalt politisk engasjement for kurderne i regionen. Istedenfor velger Norge å fokusere på våpeninspeksjon og sanksjoner. Fra politisk hold snakkes det mye om behovet for et sanksjonsregime som fungerer bedre enn det nåværende. Det forblir med snakket. Foreløpig.
Teksten er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren.
|
