Det kurdiske språket tilhører den indo-europeiske språkgruppen, og har dermed samme tilhørighet som norsk og farsi i motsetning til for eksempel tyrkisk og arabisk. Det kurdiske språket er inndelt i flere dialekter. Hoveddialektene er kurmancî som snakkes i de nordlige områdene og sorani som snakkes i sør. De to største dialektene er altså kurmanji og sorani, og det finnes flere underdialekter som gurani, kirmanshahi, leki og zaza. Kurmanji praktiseres nord for Mosul i irakisk Kurdistan, i det tidligere Sovjetunionen og i Tyrkia, og sorani i Iran, sør for Mosul i irakisk Kurdistan og i Syria.

Skrifttegnene som anvendes varierer avhengig av hvilket land kurderne lever i, og omfatter latinsk, arabisk, persisk og kyrillisk. De språklige forskjellene er såpass store at det ofte ikke vil være mulig for kurdere med ulike dialekter å forstå hverandre.

Etter at grensene mellom statene i området ble fastlagt etter Den første verdenskrig har disse ulikhetene blitt forsterket. Kurdisk skrives i dag med latinsk, arabisk og kyrilisk skrift i de ulike delene av Kurdistan: I Irak og Syria bruker de et modifisert, arabisk alfabet til å skrive kurdisk. Også kurderne i Iran bruker arabiske bokstaver. I Tyrkia brukes det latinske alfabetet. I de tidligere Sovjet-republikkene blir det kyrilliske alfabetet brukt.

Mellom 13 og 20 millioner mennesker snakker de kurdiske dialektene. Kurderne har i ulik, men liten grad, lov til å snakke sitt eget språk. Krav om å få bruke kurdisk språk blir møtt med undertrykkelse i Tyrkia. Der er det ikke tillatt å bruke kurdisk eller å gi barn kurdiske navn.

I de kurdiske områdene i Nord-Irak blir det derimot undervist i og kringkastet program på kurdisk. Irakiske kurdere har etablert dialekten i byen Suleymania som standard litteraturspråk, og har prøvd å renske bort arabiske låneord.

Kurdisk er et vest-iransk språk og utgjør sammen med persisk/farsi og pashto et av de tre største språkene i den iranske språkgruppen. Kurdisk har to hoveddialekter. Nord-kurdisk eller kurmandji snakkes av kurderne i Tyrkia, Syria og delvis Irak og Iran. Nord-kurdisk skrives nesten utelukkende med latinske bokstaver. Sør-kurdisk eller Sorani snakkes av flertallet av kurderne fra Irak og Iran og skrives med arabisk alfabet. En tredje dialekt er dumili eller zaza og denne snakkes av et mindretall i Tyrkia. Dumili skrives også med latinsk alfabet. Andre underdialekter omfatter kermanshahi, leki og gurani.

Som eneste land har Irak godkjent kurdisk som landets andre offisielle språk ved siden av arabisk. I Iran har man i de siste årene merket en økende kulturell frihet og kurdiske publikasjoner blir nå utgitt i Iran (bortsett fra når innholdet blir sensurert). Kurdisk er i praksis et forbudt språk i Tyrkia, selv om landet opphevet det lovfestede forbudet mot publisering på kurdisk i 1991. Kurderne lykkes kun i å utgi noen få bøker årlig, de fleste blir beslaglagt av myndighetene som begrunner sin handling med andre lovparagrafer og sensur. I Syria er språket forbudt og her er det for tiden få illegale publikasjoner i omløp.

Kurdere vil, uansett hvilket land de kommer fra, lære dette landets offisielle språk på skolen, dvs. at kurdere fra Irak og Syria lærer arabisk, de fra Iran lærer persisk og kurdere fra Tyrkia lærer tyrkisk.

Du kan lese mer om det kurdiske språket på nettstedet
Kurdish Language and linguistics (Kurd-lal).