Skrevet av Trude Falch, Norsk Folkehjelps stedlige representant i Nord-Irak

September 2003

Kerkuk ligger spredd utover i det glohete, tørre og flate landskapet en times kjøring sør for Sulamany. Det er vanskelig å finne noe vakkert å feste øynene på her. Det er støvete, falmet og nedslitt. Det er vanskelig å forestille seg at store deler av Iraks oljeformue stammer herfra. Byen flyter på et hav av olje. Oljen ligger så langt opp i dagen at det nesten bare er a øse den opp med hendene. Men lokalt har folk i alle fall ikke nytt godt av den, bortsett fra noen ganske få priviligerte Baath-tilhengere. Fattigdommen ligger like langt oppe i dagen som oljen. Selv beboerne i boligene som ble bygd som en del av arabiseringspolitikken har måttet selge vinduene og mure igjen vindusåpningene for å ha til daglig brød.

Kerkuk er byen full av triste og motsetningsfylte historier. Mer enn de fleste andre byer i Irak er det byen der alle forteller livshistorier som brytes av. Livsløp som stadig må skifte retning. Det er Hassan som etter a ha avsluttet fire års universitetsutdanning ble deportert til Saddams hjemby Tikrit pa slutten av 80-tallet. Der fikk han yrkesforbud, men tillatelse til a drive en liten kiosk for a livnære seg og familien. Slik greide de å overleve inntil de nå 15 år seinere er kommet tilbake til Kerkuk. Men hva gjør en statsviter i kioskbransjen på arbeidsmarkedet i Kerkuk? Er han heldig får han etterhvert jobb i bygningsbransjen når de amerikanske sivile myndighetene begynner å bruke irakiske penger i byen i samarbeid med de lokale myndighetene. Eller det er Anwar som etter 12 år som peshmerga i PUK og seinere 12 år som internt fordrevet i Kalar omsider forsøker å etablere seg igjen i Kerkuk. Og det er Fatima som er barn av et ekteskap mellom en shiamuslimsk araber og ei kurdisk kvinne fra Kerkuk. Som vokser opp i Najaf, inntil faren kaster dem alle ut fordi moren ikke satte sønner til verden, og hun ender opp i Kerkuk sammen med moren og fem søsken. Halvt kurdisk, men likevel uten å kunne et ord kurdisk.

Kerkuk er også provinsen der Anfal-operasjonen fant sine fleste ofre. Ikke bare ble landsbyene ødelagt og befolkningen deportert slik som i resten av Kurdistan. Her ble også store deler av den mannlige befolkningen samt mange kvinner og barn transportert bort for aldri mer å vende tilbake. Bare rundt Kerkuk by er det funnet 40 massegraver. Men de største gravene er funnet ikke langt fra grensa til Saudi Arabia. I følge PUKs viseministeren for menneskerettigheter, Sadoon Feili, er åtte massegraver med 15 - 20 000 lik funnet i Shanafiye ikke langt fra den Saudiske grensa. Det kan finnes så mange som 100 000 lik i det samme området hevder befolkningen i området. Det er lik med kurdisk klesdrakt: menn, kvinner og barn. Gravene står som tause vitner over forbrytelsen som ble begått, men står i fare for å bli ødelagt etterhvert som Kuwaiterne og andre med store ressurser farer fram med gravemaskiner for a finne rester etter sine savnede. Ingen organisasjoner har stilt ressurser til rådighet for å grave opp gravene og identifisere ofrene og gi dem en anstendig grav.

Det er ikke en historie, men tusenvis av store og små tragedier som brettes ut når man begynner å spørre folk fra denne trakten om deres liv. La oss ta en av mine ansatte, Mirza fra Duz Khurmatoo. Hans far og onkel forsvant under Anfaloperasjonen, de døde i det enorme fengslet Nugra Salman - dit mange av de eldste samt kvinner og barn ble ført den gangen 1988. Hans fetter forsvant også, sammen med fetterens kone og alle hans barn. Og som om ikke det var nok ble en av jentene i hans nærmeste familie ført bort. I dag finnes navnet hennes på et dokument funnet i sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Kerkuk. Dokumentet lister navnene på 18 unge jenter/kvinner fra 14 til 27 år som etter avtale med egyptiske myndigheter skal ha blitt sendt til Egypt etter Anfal-aksjonen for å være til forlystelse i egyptiske nattklubber og bordeller.

Slik er Kerkuk, en pandoras eske, når man stiller åpningsspørsmålene strømmer historiene på. Men det er ikke bare historiene om en kurdisk tragedie, det er også historiene fra et samfunn der mange folk har levd sammen i århundreder. De kurdiske og irakiske flaggene vaier side om side i Kerkuk som i andre deler av Kurdistan i disse dager. I de kurdiske kvarterene er det kurdiske flagget med sin gule sol og grønne, hvite og røde striper malt til og med på lyktestolpene og blomsterkassene i midtrabatten. Men ikke langt unna vaier det lyseblå turkmenske flagget med sin maneskalk og stjerne, ganske så likt det tyrkiske, som også noen turkmenere finner fram av og til. Og kommer det tyrkiske flagget til syne kommer sinnene i kok, for Tyrkias innblanding er for kurderne om mulig, enda mer utålelig enn Baath-partiets arabisering. Og araberne, ja de er heller ikke en gruppe, men mange: Opprinnelige Kerkuk-innbyggere og ulike grupper av tilflyttede arabiske bosettere. Da kurderne og delvis også turkmenere var fordrevet ble jord og eiendom gitt til arabere som ble delvis lokket, delvis truet til å flytte fra sine egne trakter til Kerkuk-provinsen.

De nordlige kurdiske provinsene har de siste tiårene absorbert flere hundre tusen internt fordrevne, der en stor del utgjør folk som opprinnelig er fra Kerkuk. Kurdiske myndigheter ønsker at “kerkukerne” skal vende hjem. Ikke bare fordi de belaster infrastrukturen i nord, men like mye fordi det er et politisk prinsipp at disse fordrevne skal få innvilget sin rett til å vende tilbake og få tilbake jord og eiendom som er blitt fratatt dem. Men det internasjonale samfunn nøler. Alle, både kurdiske myndigheter, CPA (Koalisjonen sivile myndighet), FN og andre internasjonale organisasjoner maner til forsiktighet. Retur må skje innenfor ordnede legale rammer, det må finnes en rettsorden der folk kan fremme sine eiendomskrav og få eiendom tilbake. Men det må også finnes en rettsorden for de fattige som aldri hadde eiendom, men som like fullt ble fordrevet. Og hva med deres barn, har de rett til retur? Det må også finnes en rettsorden for de arabiske bosetterne som i opptil 20 – 25 år har bodd og levd på annenmanns eiendom, bodd i annen manns hus, dyrket annen manns jord, eiendom de har fått i gave fra et regime som ikke lenger sitter ved makten. De har likefullt familier som har slått rot, barn som går på skole og som regner Kerkuk som sitt hjem.

Det er vanskelig å reversere etnisk rensing. Vi så det allerede i Bosnia etter Balkan-krigene. Og kurdiske politikere ønsker ikke å bli beskyldt for å drive kurdifiseringspolitikk. De araberne som ikke vil reise tilbake dit de kom fra får heller bli, sier Salah Rashid, PUKs menneskerettighetsminister. Vi kan ikke tvinge folk ut av Kerkuk. Men de som ønsker å reise må få hjelp til det og de fordrevne fra Kerkuk har rett til å vende tilbake om de ønsker det. Likefullt nøler det internasjonale samfunnet. Og de ser med en viss mistenksomhet på de kurdiske partiene og deres politiske agenda, en mistenksomhet de deler med arabere og turkmenere i Kerkuk. Det er alltid farlig å begynne og flytte brikker. Mange ulmende konflikter kan slå ut i full blomst om returen ikke er planmessig. Infrastrukturen i Kerkuk by tåler ikke storinnrykk av kerkukere som vender tilbake, da bryter vann og kloakk sammen. I landsbyene er det mange uoppgjorte landrettighetsspørsmal å ta fatt på.

Men om ingenting skjer kan allting skje. Da er faren der for at folk vil begynne å ta retten i egne hender. Sårene i Kerkuk er dype og tragediene uten ende. I det øyeblikket de ventende fordrevne begynner å tvile på at de vil få sin rett om de er tålmodige, vil de kunne begynne å ta sin rett. Og om de som i dag vet at de sitter på eiendom som ikke rettmessig tilhører dem begynner å frykte at de vil miste livsgrunnlag og fordrives til en usikker framtid i et ellers usikkert Irak kan de begynne å forsvare seg og sine.

September 2003