|
|
 |
|
|
|
|
I Irak er 16 prosent av landets areal kurdisk område. Her bor fire millioner kurdere. Med blant annet støtte fra Iran og USA hadde kurderne i 1960- og 70-årene mer eller mindre politisk og militær kontroll i sine områder. men etter å ha blitt sviktet av de samme støttespillerne, ble kurderne et lett bytte for Saddam Hussein. I den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak ble kurderne utnyttet av begge sider i konflikten. Da kurderne gjorde opprør i kjølevannet av Gulfkrigen i 1991, ble store deler av befolkningen drevet på flukt og store områder lagt øde. I dag har kurderne selvstyre innenfor det beskyttede FN-området. Hverdagen har imidlertidig vært preget av indre stridigheter og brudd på menneskerettigheter.
Samtidig føler de seg presset fra regimet i Bagdad.
Kurderne i Nord-Irak utgjør omkring 4 millioner mennesker, og har vært utsatt for omfattende forfølgelse og overgrep som mangler sidestykke i kurdisk historie. For lettere å kontrollere den kurdiske befolkningen iverksatte president Saddam Hussein på 1980-tallet en omfattende og systematisk undertrykkelse av kurderne. De ble tvangsflyttet fra sine landsbyer i fjellene til kollektivlandsbyer kontrollert av Saddams soldater og politistyrker.
"Anfal"
I perioden 1988-89 gjennomførte Saddam Hussein den såkalte Anfal-kampanjen overfor kurderne. I løpet av perioden ble 4.500 kurdiske landsbyer ødelagt, 25.000 mennesker drept av giftgass, 187.000 mennesker "forsvant" og mer enn 10 millioner landminer ble utplassert i de kurdiske områdene. Mange lider i dag av senskader som følge av gassangrepene og har utviklet ulike kreftsykdommer, hud- og øye-sykdommer. Og et stort antall barn er dødfødte eller fødes med store misdannelser.
Den 16 -17 mars 1988 ble 5000 mennesker i byen Halabja drept av giftgass. De som var så heldige at de tilfeldigvis var bortreist eller kun på besøk i nabobyen disse to dagene møtte et grufullt syn da de vendte hjem. På gater og torg, i hus og kjellere lå døde mennesker. Et internasjonalt nyhetsteam ble fløyet inn til byen og tok sine bilder, men det kom ingen reaksjoner fra det internasjonale samfunnet på massakeren. Ennå var Saddam Hussein en
viktig vestlig alliert mot Iran.
Her kan du lese mer om Anfal-kampanjen.
Gulf-krigen
Da Irak invaderte Kuwait i 1991 og Gulf-krigen startet oppfordret daværende president Bush i USA kurderne til å støtte de allierte i kampen mot Saddam Hussein. Dette gjorde kurderne, og det var harde kamper mellom de kurdiske peshmergaene og Saddams styrker. Omkring 200.000 kurdere ble drevet på flukt opp i fjellene mot grensene til Tyrkia og Iran. De dramatiske fjernsynsbildene fra flukten gikk verden over og for første gang ble situasjonen for de irakiske kurderne gjort kjent.
Høsten 1991 erklærte FN at området nord for den 36 breddegrad i Irak skulle være et FN-beskyttet autonomt kurdisk område. Den såkalte "Provide Comfort" løsningen ble iverksatt, og allierte fly med base i Tunceli i sørøst Tyrkia foretar jevnlige overflyvinger over irakisk Kurdistan for å avskjære eventuelle irakiske jagerfly.
Kurdisk parlamentsvalg
Den 19. mai 1992 arrangerte kurderne parlamentsvalg, det første demokratiske valget i regionen noensinne. De to største politiske partiene, det Kurdiske demokratiske parti (KDP) og Patriotisk kurdisk union (PUK), fikk henholdsvis 51% og 49% av stemmene. Partilederne Masoud Barzani i KDP og Jalal Talabani i PUK besluttet å dele makten likt blant annet med hensyn til fordeling av ministerposter. De kurdiske lederne sto overfor enorme utfordringer: all infrastruktur var bombet sønder og sammen, og folket sultet og manglet medisiner.
Alle de omkringliggende regimene har siden 1992 forsøkt å destabilisere irakisk Kurdistan slik at ikke kurdernes demokratiske eksperiment skulle lykkes. Verken Tyrkia eller Iran ønsker at deres egen kurdiske befolkning skal få aspirasjoner om kurdisk selvstyre, og Saddam ønsker å gjenerobre kontrollen over Nord-Irak. Tyrkiske styrker har gjentatte ganger invadert og utført krigshandlinger i Nord-Irak under påskudd av å bekjempe PKK og deres baser i området, Iran har sendt Hizbollah-agenter for å bygge opp islamistgrupper i regionen og Irak har flere ganger plassert tidsinnstilte bomber på lastebiler som skal inn i området med forsyninger og det har vært trefninger mellom kurdiske peshmergaer og irakiske styrker.
Ingen av de kurdiske lederne har hatt noen erfaring fra det å være leder i fredstid, og kjenner best "kalashnikovens språk". Både Barzani og Talabani understreket kort tid etter valget i 1992 behovet for å få opplæring i og hjelp til demokratibygging i Kurdistan.
Strid mellom KDP og PUK
De to partiene KDP og PUK er gamle rivaler og etter hvert økte uoverenskommelsene mellom partiene, den politiske maktfordelingen fungerte ikke etter intensjonene. Det gjorde heller ikke fordelingen av skatteinntektene fra de to grensekontrollene ved den tyrkiske og iranske grensen. Og den omfattende internasjonale assistansen til gjenoppbygging ble ikke det de hadde forespeilet. Siden 1994 har det periodevis vært væpnet konflikt mellom de to partiene, og USA har ved gjentatte anledninger gått inn i meklerrollen.
De to partiene har nå delt irakisk Kurdistan inn i to administrative enheter under ledelse av det enkelte parti. KDP har kontrollen i den nordlige delen av området med den politiske ledelsen i Erbil, mens PUK kontrollerer den sørlige delen av området med sin politiske ledelse i Suleymania. Presset overfor befolkningen om lojalitet overfor de to partiene i deres respektive kontrollområder er stort.
Mesteparten av den ødelagte infrastrukturen i irakisk Kurdistan er gjenoppbygget, skoler og sykehus er i drift, en rekke aviser og tidsskrifter er i salg og kurderne har tilgang til et stort antall TV-kanaler. Men, arbeidsløsheten er svært høy, politi- og rettsvesen fungerer ikke i henhold til internasjonale rettssikkerhetsstandarder, æresdrap og blodhevn er fremdeles utbredt og sikkerhetssituasjonen er svært utstabil. PUK og KDP - undertegnet i 1998 Washingtonavtalen.
|
