TYRKIA OG EU
Av Maren Sæbø - maren.saeboe@klassekampen.no

Tyrkias løfter til EU om å bedre situasjonen for kurdiske flyktninger i landet er ikke verdt papiret de er skrevet på, mener kurderne selv. – Tyrkia lurer EU, sier Ilyas Erdem som arbeider med kurdiske flyktninger.

Før Tyrkia fikk grønt lys for å starte medlemskapsforhandlinger med EU før jul, krevde EU-kommisjonen at Tyrkia skulle sikre tilbakevending for internt fordrevne i landet. Men to måneder etter at Brussel åpnet for forhandlinger er situasjonen fortsatt den samme for de mange flyktningene som er klumpet sammen utenfor storbyer rundt om i Tyrkia. En gruppe kurdere på besøk i Norge mener situasjonen ikke har forandret seg stort – bortsett fra på papiret.

Slumboere
På 1980 og 90-tallet ble 3848landsbyer i de kurdiske områdene i Tyrkia brent og innbyggerne tvangsflyttet. Flere millioner internt fordrevne kurdere lever fortsatt i slumområdene rundt Tyrkias storbyer. Ilyas Erdem er nestleder i en organisasjon som driver kulturelt og sosialt arbeid blant de fordrevne kurderne i slummen utenfor Istanbul.

–Det største problemet er arbeidsløshet. På landsbygda var de bønder, men etter å ha blitt tvangsflyttet er de bare forbrukere. De fordrevne bor i utkanten av storbyene, mange i ulovlig oppførte slumbyer. Der er det mye kriminalitet, og barna jobber i fabrikker eller som gateselgere fra de er en åtte-ni år gamle, sier Erdem til Klassekampen. Det er lite rom for håp for den oppvoksende generasjon kurdere i Istanbuls slumbyer,
konkluderer Erdem.

Lovendringer
For å godtas som søkerland av EU, har Tyrkia gjennomført en rekke såkalte «harmoniseringslover ».Harmoniseringslovene omfatter sivile og private rettigheter til alle tyrkere, og garanterer presse- og møtefrihet. Også de internt fordrevne kurderne skal ha blitt innrømmet rettigheter i disse lovene. En lovendring i juli i fjor ga løfter om kompensasjon til de som hadde lidd økonomisk overlast som følge av «terroraksjoner og myndighetenes forsøk på å stoppe slike », men Erdem forteller at dette ikke er nok.

– Disse små lovendringene gjør ikke annet en å skjønnmale situasjonen; Tyrkia lurer EU. Lovendringen dekker ikke behovene til dem som ble tvangsflyttet, de fleste vil ikke få noe. Tyrkia ville ikke ha råd til å gi alle erstatningen de trenger, mener han.

Brent jord
Men det er ikke bare lovendringer som skal til for å gjøre det mulig for kurderne å vende hjem, for Tyrkia har praktisert «den brente jords taktikk » i de kurdiske områdene. Om flyktningene skulle velge å vende hjem, vil de finne at store deler av den kurdiske landsbygda fortsatt er underlagt et slags paramilitært regime, med «beskyttede» landsbyer, områder under kontroll av bevæpnede landsbyvakter. Ifølge tall Human
Rights Watch har innhentet fra det tyrkiske innenriksministeriet, opererer 58.416 slike vakter i sørøstre Tyrkia.

– Det er ikke noe å dra tilbake til, bortsett fra disse stengte landsbyene. Og der styrer militser med egne våpen og tyrkiske militære, sier Erdem. Den amerikanske menneskerettsorganisasjonen mener mange av disse paramilitære vaktene deltok i de opprinnelige tvangsflyttingene. Flyktninger som har fått hjemvendelsesbidrag fra Tyrkia ender fort opp med å betale store deler av summen til disse lokalesmåkongene. Og de som ikke betaler straffes. Human Rights Watch har registrert en rekke angrep på hjemvendte kurdere i Diyabakir-området sør i Tyrkia. EU-kommisjonen ba Tyrkia avvæpne landsbyvakten i oktober i fjor. Ifølge Erdem og hans kollegaer har ikke dette skjedd.

Ingen beskyttelse
Nehnaz Turan, som leder en juridisk forskningsgruppe blant de kurdiske flyktningene, bekrefter Erdems oppfatning av lovendringene. – De siste to årene har det skjedd en del lovendringer. De har blant annet fjernet det militære rettssystemet i de kurdiske områdene. Men vi som representerer ofrene, ser at disse lovendringene ikke er nok. Endringene fører ikke noe sted med mindre man løser hele spørsmålet om kurderne i Tyrkia.

Nenhaz sier at lovendringene i mange tilfeller har gjort det vanskeligere å søke erstatning eller annen rettferdighet, fordi det nå er mer å sette seg inn i. Hun tror ikke de nye lovene har gitt fordrevne, eller kurderne generelt, bedre beskyttelse.

– Politiet og det militæret styres fortsatt av gammel ideologi. Fortsatt ligger den tyrkiske militære grunnloven fra 1980 til grunn for rettssystemet. Den ble skrevet av fem generaler. Domstolene er heller ikke til å stole på,der er alt som før, mener Turan. En lov innført i 1999, etter påtrykk av EU, garanterer alle fengslede adgang til advokat. Human Rights Watch har dokumentert at denne loven ikke alltid følges og at tortur og mishandling fortsatt foregår i tyrkiske fengsler. Spesielt ille er det for kurdiske fanger. Nehnaz Turan gir Klassekampen et eksempel.

– Vi hadde en gutt på 17 år, som hevdet å ha blitt torturert. En legeerklæring bekreftet guttens historie. Vi ba om navnene på offiserene som hadde vært på vakt da han ble arrestert fordi det var mistanke om tortur, som er ulovlig. Etter to år har de fortsatt ikke villet gi oss navnene eller innrømmet en rettssak. Ifølge loven er tortur en alvorlig forbrytelse. Etterlyser konkrete tiltak Erdem og Turan har sammen med sine respektive organisasjoner kommet med konkrete råd til EU. De krever at EU må engasjere seg for å løse det kurdiske problemet som helhet, at EU tar opp spørsmålet om erstatning med Tyrkia og at EU hjelper til med å bygge opp infrastrukturen i de «brente » områdene i sør.

– Regjeringen i Tyrkia vet meget godt hvor mange landsbyer som er blitt brent og hvor mange som er fordrevet, men de gjør ikke noe med det. Det internasjonale samfunnet vet også meget godt om dette problemet, påpeker Erdem. Nå etterlyser han noen konkrete tiltak for å hjelpe Tyrkias mange internflyktninger. – EU krever at flyktningene vender tilbake, men de sier ikke noe konkret om hvordan. De sier ikke noe om at militsen må fjernes, de sier bare at kurderne må få lov til å flytte.

Kvinnene lider mest
Blant de fordrevne kurdene i de tyrkiske og kurdiske storbyene er det kvinnene som lider mest. I slumbyene må de slåss mot den tredoble undertrykkingen fra Tyrkia, fattigdom og i mange tilfeller fra sine egne menn. Hazire Ôzdemir driver en rådgivningsorganisasjon for kvinner i den kurdiske storbyen Diyabakir. Diyabakir, som i 1990 hadde 400.000 innbyggere, har nå to millioner innbyggere. På grunn av tvangsflyttingen har byen måttet ta imot mange av flyktningene fra de omliggende ødelagte landsbyene.

– I sine egne landsbyer hadde de sin egen hage, sin egen hund å gå tur med, en flekk hvor de kunne dyrke egne grønnsaker de kunne selge. I storbyen er de helt økonomisk avhengige av mannen. Etter tvangsflytingen er kvinner blitt innestengt, de har store psykiske problemer og mange begår selvmord, forteller Ôzdemir Klassekampen. På et krisesenter og rådgivningskontor i Diyabakir møter hun mange kvinner som har blitt vingeklippet av tvangsflyttingen fra landsbygda.

– Dette er føydalisme, det blir som i gamle dager, sier hun, og sammenfatter dermed situasjonen for internt fordrevne kurderkvinner. Ôzdemir forteller også at mange av kvinnene verken kan lese eller skrive, mange kan ikke engang tyrkisk. Møtet med storbyen blir derfor ekstra vanskelig. Kvinnene sliter med å få kontakt med naboer i byen, og når de blir syke opplever de at de ikke kan kommunisere med legen eller sykehuset. Ôzdemir mener at den tyrkiske regjeringen tjener på undertrykkingen av kvinner. Ved å isolere 50 prosent av kurderne, kvinnene, blir det lettere å styre alle kurdere. Kvinner blir også ofre for de overgrepene som skjer mot den kurdiske befolkningen, og mangler i likhet med mennene beskyttelse i lovverket.

– For eksempel vet vi at nesten alle kvinner som blir varetektsfengslet blir utsatt for seksuelle overgrep. Mange blir voldtatt med batong, men i den tyrkiske loven er ikke dette voldtekt, og dermed tas det ikke til retten.

På begynnelsen av 1990-tallet praktiserte Tyrkia den brente jords taktikk i de kurdiske områdene i sørøst i sin krig mot den kurdiske geriljaen PKK.

Mellom 400.000 og tre millioner kurdere, avhengig av hvilke kilder man bruker, ble tvunget på flukt. De fleste endte opp i enorme slumområder rundt tyrkias storbyer.

I 1995 startet Tyrkia et hjemvendelsesprogram for internflyktninger, blant annet etter påtrykk fra EU. I oktober i fjor fant EU-kommisjonen Tyrkias menneskerettighetssituasjon «tilfredsstillende» og anbefalte at det ble startet forhandlinger om medlemskap. Dette ble bekreftet av EU-toppmøtet i Brussel 16.og 17.desember i fjor.

Menneskerettsorganisasjoner og kurdiske organisasjoner påstår at Tyrkias tiltak overfor de kurdiske flyktningene er lite verdt og at landets tall på hvor mange som har vendt tilbake til sine landsbyer er kunstig høye.