 |
 |
| Leyla Zana (med briller) og, bak henne, Selim Sadak blir hyllet av tilhengere etter at de og to andre kurdiske politikere ble løslatt 9. juni 2004 i Ankara. (AFP photo/STR). |
|
|
|
|
|
|
Av de nærmere 70 millioner menneskene som lever i Tyrkia utgjør kurderne omkring 15 millioner, om lag en fjerdedel av Tyrkias befolkning. Fram til 1990-tallet ble ikke kurderne anerkjent som en egen folkegruppe, men kun omtalt som "fjelltyrkere." Og det ligger fremdeles stor politisk sprengkraft i begrepene 'kurder', og ikke minst 'Kurdistan'. De fleste kurderne lever i sørøst Tyrkia, men et stort antall lever også i storbyene i de vestlige delene av landet som Istanbul, Ankara, Izmir og Bursa.
Tyrkisk Kurdistan (knapt halvparten av Kurdistan) utgjør en tredjedel av hele Tyrkia. Etter det Osmanske rikets fall og Mustafa Kemals maktovertakelse var det kun plass for tyrkere i den nye staten. Hardest gikk det ut over armenerne, som var lovet selvstyre under fredsslutningen etter 1. verdenskrig. Også kurderne var gitt innrømmelser i en slik retning (se nedenfor), men ble sviktet av Vestmaktene. Gjentatte kurdiske opprør i 1920- og 30-årene ble slått brutalt ned. Militærdiktaturet har knust alle kurdiske selvstendighetsforsøk og gjennomførte en total tyrkifisering av befolkningen. Samtidig er alle intellektuelle og politiske avvikere blitt kneblet. Siden 1984 har Kurdistans Arbeiderparti (PKK) drevet væpnet motstandskamp, som hittil har kostet omlag 30 000 menneskeliv. I 1999 ble den legendariske geriljalederen Abdullah Öcalan tatt til fange av tyrkiske sikkerhetsagenter, og motstandskampen stilnet av. I dag er det ingen tegn til at regimet i Ankara vil innrømme kurderne de mest selvfølgelige menneskerettigheter.
Oppløsningen av det osmanske riket
Det osmanske riket kontrollerte Anatolia og Den fruktbare halvmåne (dvs Irak, Syria, Jordan, Palestina og Libanon) da den første verdenskrig brøt ut. Riket sluttet seg til Tyskland og Østerrike-Ungarn og tapte dermed krigen. Til tross for omfattende menneskelige lidelser (I løpet av krigen ble 325 000 osmanske soldater drept, 400 000 såret og 250 000 ble fengslet eller forsvant i kamp), var den fire år lange krigen avgjørende for dannelsen av en ny mentalitet og selvoppfattelse blant tyrkere. Hærens innsats og tidvis triumfer kastet et glemselens slør over tidligere nederlag og ydmykelser. det var likevel liten grunn til optimisme fir tyrkerne da riket kapitulerte 30. oktober 1918. Store deler av tyrkisk territorium var okkupert av britiske, franske og italienske styrker. da fredskonferansen åpnet i Paris i 1919 var de allierte innstilt på å dele Thrakia og Anatolia, samt de arabiske områder, inn i vestlige innflytelses-sfærer. Opprettelsen av en armensk og en kurdisk stat var også på dagsorden.
Sèvre-avtalen
Hovedpunktene i Sèvre-avtalen var: (1) stredene skulle styres av en permanent alliert kommisjon, (2) Istanbul kunne bli fratatt tyrkisk administrasjon hvis rettighetene til minoriteten ble krenket, (3) den østlige delen av Anatolia skulle tilhøre et uavhengig Armenia og et autonomt Kurdistan, (4) Hellas skulle ha Smyrna og Thrakia, (5) deler av det sørvestlige Anatolia skulle tilkomme Italia og Frankrike, (6) de arabiske landområdene skulle deles inn i britiske og franske mandatområder.
Selv om Sèvre-avtalen aldri ble ratifisert hadde den en enorm betydning for kurdisk nasjonalisme og avtalen er fortsatt en historisk begivenhet av stor symbolsk verdi for kurderne. At Sèvre-avtalen kun forble et papirdokument skyldes også uenighet de allierte imellom. Frankrike og Italia frasa seg sine territorielle krav i det sørvestlige Anatolia, mens grekerne (støttet av britene) fortsatte fremrykningen østover. I august 1922 gjennomførte tyrkerne en vellykket offensiv mot greske styrker, og 9. september gjenerobret de Izmir. Med det var den gresk-tyrkiske krigen over.
Lausanne-avtalen
På fredskonferansen i 1922 i Lausanne ble det bestemt at tyrkisk suverenitet skulle gjenopprettes i Istanbul. Lausanne-avtalen undertegnet 24. juli 1923 (undertegnet av Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, hellas, Romania, serbia og Tyrkia)anerkjente dannelsen av en tyrkisk stat med praktisk talt de samme grenser som Den nasjonale pakt foreskrev.
Etter den annen verdenskrig
Tyrkia har som medlemsland i NATO og Europarådet gitt sin tilslutning til at den tyrkiske stat skal være fundert på respekten for de demokratiske og menneskerettslige prinsipper. Og som deltakerland i OSSE var Tyrkia i 1990 med på å vedta det såkalte "København-dokumentet", som er det sterkest internasjonale dokumentet til forsvar for minoriteters rettigheter. Tyrkia, som allerede har en tollunion med EU, ble i 2000 godkjent som søkerland til å få fullt EU-medlemskap. Et av EUs sterkeste ankepunkter mot Tyrkia er nettopp spørsmålet om kurdernes rettigheter, landets manglende respekt for menneskerettighetene generelt og svake demokratiske institusjoner.
Det tyrkiske regimet er ansvarlig for grove og systematiske brudd på menneskerettighetene, noe som dokumenteres av Amnesty International, Human Rights Watch, og tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner.
Generelt er det ingen reell ytrings- og organisasjonsfrihet i Tyrkia. Organisasjoner og partier som arbeider for anerkjennelsen av kurdernes rettigheter, som holder til på den politiske venstrefløy eller som er islamister forbys eller overvåkes, og medlemmene trues og fengsles. Ved opprettelsen av den tyrkiske republikken i 1923 ble interne og eksterne fiender av den tyrkiske stats enhet definert. De interne fiendene er definert som: sosialister og kommunister, religiøse fundamentalister, kurdere, armenere og andre etniske minoriteter.
Kurderne og deres støttespillere er de gruppene som i størst grad utsettes for forfølgelse og overgrep. Tyrkia har i en årrekke vært det landet i verden der flest journalister og skribenter har blitt fengslet, og det er ikke tillatt å undervise på kurdisk eller i kurdisk historie. Antallet såkalte "forsvinninger" er gått ned, men omfanget av tortur har igjen økt i 2001.
Politiske partier: HADEP
Når det gjelder kurdisk politisk virksomhet så klarte Folkets demokratiske parti (HADEP) ved parlamentsvalget i 1992 å få 22 representanter inn i det tyrkiske parlamentet. Dette til tross for at partiledere og medlemmer var blitt utsatt for trusler, de fleste av partiets møter var blitt forstyrret av sikkerhetsagenter og et stort antall medlemmer og støttespillere var blitt fengslet, torturert og drept. I 1994 blir seks fremtredende representanter, inkludert partilederen, fratatt sin immunitet og dømt til fengsel, fordi de talte kurdernes sak. En av de fengslede er Leyla Zana, som flere år på rad har vært en aktuell kandidat til Nobels fredspris. Siden partiet ble forbudt endret det navn til DEP, men har senere ikke lykkes å få noen representanter inn i parlamentet. DEP gjorde imidlertid et "brakvalg" ved det siste fylkes- og kommunevalget i 2001 og fikk ordførerposten i de fleste byene sørøst i Tyrkia. Undertrykkelsen og forfølgelsen av partiets ledere og støttespillere fortsetter til tross for at DEP faktisk er et legalt parti.
Politiske partier: PKK
Det kurdiske arbeiderpartiet PKK (Partiya Karkari Kurdistan) springer ut av organisasjonen "Ankaras demokratiske forening for høyere utdanning", som ble dannet av kurdiske studenter ved universitetet i Ankara. En student som markerte seg i denne forsamlingen var Abdullah Öcalan, senere også kalt Apo (onkel). Etter militærkuppet i 1980 dro Öcalan sammen med en liten gruppe tilhengere til Syria. Her bygde han opp PKK fundert på en marxist-leninistisk ideologi og det som på folkemunne ble kalt "apoisme". PKK startet sin væpnede kamp mot den tyrkiske hær og for kurdernes rettigheter i 1984. I løpet av krigføringen har mer enn 30.000 mennesker blitt drept, 3-4000 kurdiske landsbyer er blitt jevnet med jorden av tyrkiske myndigheter og omkring 2 millioner kurdere er blitt flyktninger i eget land.
I november 1998 truet Tyrkia med militæraksjoner overfor Syria dersom ikke PKK og Öcalan ble nektet opphold i landet. Öcalan ble drevet på flukt, og etter en fluktrute som omfattet Russland og flere land i Vest-Europa ble han den 16. februar 1999 utlevert til Tyrkia av kenyanske myndigheter. I Kenya hadde Öcalan oppholdt seg på den greske ambassaden. Utleveringen kunne finne sted etter et omfattende samarbeid mellom tyrkisk, amerikansk og israelsk etterretning.
Den 29. juni 1999 ble Öcalan dømt til døden for høyforræderi. Hans advokater har anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg hvor saken fremdeles er til behandling. Tyrkiske myndigheter står fast ved dødsdommen, men nøler med å iverksette den bl a i påvente av Strasbourgdomstolens kjennelse.
|
